maler, journalist og forfatter

Christian Krohg

Faktaboks

Født
13. august 1852
Fødested
Vestre Aker (Oslo)
Død
16. oktober 1925
Dødssted
Oslo

Maleren Gerhard Munthe, 1885. Nasjonalmuseet,

. fri

Håret flettes, antagelig 1888. Nasjonalmuseet,

. fri

Garnbinderen, Niels og Ane Gaihede, Skagen, antagelig 1880. Nasjonalmuseet,

. fri

Kampen for tilværelsen, 1889. Nasjonalmuseet,

. fri

Leiv Eirikson oppdager Amerika, 1893. Nasjonalmuseet,

. fri

Albertine i politilegens venteværelse, 1885-1887. Nasjonalmuseet,

. fri

Toalett, 1912. Nasjonalmuseet,

. fri

K.s far var sønn av statsråd Christian K. og stod som en av skandinavismens mest trofaste talsmenn. Han var mer opptatt av gammelnorsk og Nordens historie enn av sitt juridiske arbeide, deltok som frivillig i den dansk-tyske krig i 1848 og giftet seg med en dansk slektning som var datter av Peder Nicolai Møller Holst, sogneprest til Elmelunde på Møen. K.s slekt var følgelig like mye dansk som norsk, og han følte seg alltid sterkt knyttet til Danmark. Moren døde allerede da K. var 8 år gammel, og farens søster Marie K. tok seg av barna. K. vokste opp som en hensynsfull og forfinet, litt vek gutt. Tanten og hans fire søstre satte sitt preg på ham. På skolen sluttet han seg tidlig til Eilif Peterssen som gikk i samme klasse. K. delte vennens interesse for tegning og maling, men viste til å begynne med ikke noe utpreget talent. Faren ville at han skulle ta artium og forlangte til og med at han fullførte juridisk embedseksamen. I studietiden gikk K. på Tegneskolen om aftenen. "Jeg var dengang endnu hildet i den mest honnete Publicumsanskuelse", skrev K. i 1885, "ansaa en fin Udførelse forat være Hovedsagen, om muligt en sentimental Titel, og jeg forstod ikke det mindste af Farvens Betydning". Blant sine idealer dengang nevnte K. düsseldorferne Adolph Tidemand og Benjamin Vautier. Men litt etter litt ble han, fra det ytterste høyre i politikk og kunst, radikal i begge deler.

Før jul 1873 reiste K. til Hans Gude i Karlsruhe. I flere måneder tegnet han gipsfigurer på den badiske kunstskolen, men planla å følge etter Eilif Peterssen til München. Våren 1874 ble imidlertid den unge tyskeren Karl Gussow utnevnt til professor ved skolen. K. ble hans elev og gjorde store fremskritt på kort tid. "Dette blev bestemmende for mig og min Retning som Maler", skrev K. "Gussow var efter tydske Forhold en fullblods Realist og jeg blev en stor Beundrer af ham. Fra jeg saa hans Billeder og Portrætter dateres et stort Omslag i min Kunst- og Naturanskuelse". K. karakteriserte Gussow som "en aldeles magnific Lærer" og i et brev til Peterssen våren 1875 talte han om "den Energi hvormed han forstaar utrættelig og aarvaagent at lede ens Anschauung ind paa det Udgangspunkt, hvorfra da igjen man selv selvstendig kan arbeide sig ud, nemlig den absolutte Agtelse for Naturen". Da Gussow høsten 1875 overtok en professorstilling i Berlin fulgte K. sin lærer. Mens de andre betydelige malerne av hans generasjon (bortsett fra Frits Thaulow) studerte i München, kom K. til å tilbringe fire avgjørende år i storbyen Berlin. Tysklands nye hovedstad var en hard og kald industriby med sterke sosiale brytninger. Befolkningens innstilling var så materialistisk at den i lengden gikk K. på nervene. Hele miljøet og de mange nye inntrykk han mottok må i høy grad ha styrket ham i hans naturalistiske kunstoppfatning. Han må ha studert Max Liebermanns franskinspirerte bilder av arbeidsfolk og loser samt Adolph Mentzels mektige komposisjon Jernvalseverket (1875) som ble stilt ut i Berlin 1876. Et av K.s betydeligste arbeider fra denne tiden er Et farvel (1876, Göteborg Konstmuseum), avskjeden mellom en ung pike og en gammel kvinne. Tanten og en av søstrene stod modell. Bildets litterære karakter, motsetningen mellom mørkt-lyst, ung-gammel, rynket-glatt osv. og den dempede fargeholdningen, dominert av søsterens grågule og tantens sorte kjole mot lys blågrå bakgrunn, preges av Gussows oppfatning. Men komposisjonen er alt her karakteristisk for K., figurene er rykket helt fram i forgrunnen og fyller billedflaten. Også det koloristisk mørkstemte portrettet av kabinettskammerherreinne Lucy Parr Egeberg (1876, Nasjonalgalleriet, Oslo) er preget av Gussow-skolen. Det gjelder bildets kjølig-nøkterne, usentimentale tone og mer spesielt den inntrengende gjengivelse av draktens stoffkarakter. Maleriet har, trass i den litt stive og gammelmodige oppstilling av modellen, sterke naturalistiske trekk. Samme år malte K. også et portrett av kammerherreinne Lilly Gude.

I dag kjenner vi i tillegg til de ovenfor nevnte verker bare fem malerier som med sikkerhet kan dateres til studietiden i Tyskland. I Christiania Kunstforenings protokoller og andre samtidige kilder nevnes imidlertid en lang rekke K.-bilder fra denne perioden som senere har vært sporløst forsvunnet. En del tegninger og skissebøker er bevart, flest i Nasjonalgalleriet.

Det første året i Berlin bodde K. sammen med Edvard Diriks. Snart sluttet han et nært vennskap med den fem år yngre, senere berømte tyske grafikeren og billedhuggeren Max Klinger. De gikk i samme klasse på akademiet og fra høsten 1877 til våren 1879 bodde de sammen i "Hungerturm" der en rekke unge radikale Gussow-elever hadde slått seg ned. I slutten av 1870-årene hadde Klingers kunst en usminket naturalistisk, ofte sosial karakter. K. var sterkt grepet av vennens skildringer fra storbyens skyggesider. I mars 1878 kom han i personlig kontakt med Georg Brandes. De lærte hverandre å kjenne da K. begynte å male et portrett av den danske litteraten. Brandes har fortalt at det ble arbeidet på portrettet en halvannen time hver formiddag i ni måneder (Georg Brandes 1878–79, Skagens Museum). Det daglige samværet gav K.s radikalisme et solidere grunnlag. Han fikk rullet opp de filosofiske og litterære forutsetningene for den kunstretning han alt lenge med glød hadde gått inn for. Brandes unnlot aldri å agitere for sitt syn på litteraturens oppgave. Han var også godt orientert når det gjaldt tidens malerkunst, men vurderte den i stor utstrekning ut fra sine litterære teorier. Etter at K. i april 1878 sluttet hos Gussow, hadde han det vanskelig, gikk stundom imot naturalismens prinsipper og var misfornøyd med seg selv. Likevel må den retning K. lærte å kjenne i Berlin ha gitt ham en sterk følelse av å måtte være seg selv helt og fullt. Som Henrik Grevenor har skrevet, skjerpet denne tiden K.s våkne kritiske sans og intelligens, styrket hans menneskekunnskap og underbygde hans selvstendighet. Våren 1879 reiste K. under tvil tilbake til Norge. I juli drog han sammen med Frits Thaulow over til Skagen. Dette ble en av de avgjørende begivenheter i K.s kunstnerliv. I denne værharde natur fant han den ro og indre samling han trengte for å finne seg selv som kunstner. I nær kontakt med stedets fiskerbefolkning, som hadde bevart så mye av sitt opprinnelige preg, skapte K. sine første helt selvstendige arbeider: Garnbinderen (1. utg. 1879, privat eie, 2. utg. 1879, Nasjonalgalleriet), Kone som skjærer brød (1879, Bergen Billedgalleri) og Babord litt (1879, Nasjonalgalleriet). De teoretiske kunnskapene K. hadde mottatt i Berlin fikk han i disse bildene anvendt i praksis. I Garnbinderen merkes fremdeles Gussows innflytelse, men i de to motivene som fulgte har han kommet vekk fra skolens litterære oppfatning. Bildene eier en friskhet, et temperament i utførelsen som ikke fins i hans tidligere arbeider. K. var opptatt av japansk kunst og av fotografiapparatet og søkte mest mulig å oppheve avstanden mellom maleren og motivet. Figurene ble gjerne rykket helt fram i bildets forgrunnsplan og skåret av både horisontalt og vertikalt slik at beskueren formelig føler seg dradd inn i komposisjonen. "Det er avskjæringen det kommer an på", hevdet K. I Babord litt er disse prinsipper klart utformet. Figuren er plassert helt fremme i forgrunnsplanet og er skåret av både i bredde- og høyderetning. De mange skjeve vinklene gir en fornemmelse av sjøgang. Koloristisk preges bildet av dempede grågule og gråbrune klanger. K. malte flere utgaver av nesten alle sine kjente motiver. Av Babord litt kjennes ti versjoner, forstudier og senere replikker og varianter medregnet. Høsten 1881 reiste K. til Paris for første gang. Frankrike-oppholdet, som varte til ut på forsommeren 1882, ble like avgjørende for hans kunstneriske utvikling som møtet med Skagen. Han studerte tidens aktuelle kunst, bilder av Gustave Courbet, salongrealisten Jules Bastien-Lepage og Edouard Manet. Han mottok også sterke impulser fra impresjonistene, som han satte seg grundig inn i da den største av impresjonistutstillingene åpnet 1. mars 1882. I april reiste K. sammen med Christian Skredsvig og Karl Nordström til Grez sur Loing der han malte Portrett av Karl Nordström (1882, Nasjonalgalleriet). Modellen står ved et åpent vindu og ser ut over et vårlig landskap. Komposisjonen med de mange avskjæringer og skjeve vinkler røper impulser fra Gustave Caillebottes bilder.

Somrene 1882–84 og 1888 oppholdt K. seg igjen på Skagen sammen med Anna og Michael Ancher, P.S. Krøyer med flere. I en rekke bilder, som hører til hovedverkene i hans produksjon, konsentrerte han sin interesse om fiskerfamilien Gaihede og dens hverdagsliv. Dette var i overensstemmelse med Émile Zolas berømte utsagn om at kunst er et utsnitt av virkeligheten sett gjennom et temperament. Også Brandes hadde fremholdt at det som skulle males måtte kunstneren kjenne til bunns, først da ville man oppnå en overbevisende lokalkoloritt. Et motiv som Sovende mann (1882, privat eie, mindre utg. i Nasjonalgalleriet) er tidstypisk. Det er et tilsynelatende tilfeldig utsnitt av dagliglivet, malt uten forskjønnelse av noen art. Rasmus Gaihede er plassert med ryggen til oss oppe til høyre slik at han kuttes av over hoftene. Krittpipen på bordet og den prosaiske fluefangeren med alle de døde insektene var egnet til å forarge borgerskapet. En sammenligning av Sovende mann eller Håret flettes (1882, Nasjonalgalleriet og Skagens Museum) med arbeider utført før Frankrikeoppholdet, røper K.s utvikling i retning av en mer spontan oppfatning, en friere malerisk behandling. Innflytelsen fra impresjonistene ytrer seg i bredere, sterkere markerte penselstrøk og lysere og klarere fargesammensetninger. Rene klanger av blått, orange, rødt og grønt er stilt mot hverandre i kontraster og de mørke skyggene er forsvunnet. Sommeren 1883 malte K. bl.a. det omfangsrike Sovende mor (Rasmus Meyers Samlinger, Bergen) og i 1884 Mor ved sitt syke barns seng (Nasjonalgalleriet). Like opptatt som K. hadde vært av impresjonistene, var han av Manet som lærte ham hvor virkningsfullt den sorte fargen kunne behandles. I mange av arbeidene fra 1880-årene er det valører av sort som dominerer. Det gjelder spesielt portrettene, eksempelvis det mørkstemte av Johan Sverdrup (1882, Stortinget, replikk Nasjonalgalleriet), det spontant oppfattede, virtuost gjennomførte av Gerhard Munthe (1885, Nasjonalgalleriet) i Grand Cafés røkfylte lokale og Jossa (1886, Nasjonalgalleriet).

Da K. vendte hjem til Kristiania kom han midt opp i den største strids- og brytningsperiode i byens historie. Også kunsten ble politisert og malerne delt inn etter politisk oppfatning. K., som gjerne ble ansett som den mest utpregede venstremaler, opptrådte som naturalismens talsmann i Den Frisindede Studenterforening. Her traff han bohemens fører, Hans Jæger, og sluttet et vennskap med ham som kom til å skade hans navn og rykte. Etter at Jægers "Fra Kristiania-Bohemen" ble beslaglagt i desember 1885 skjerpet K. tendensen både i det han skrev og det han malte. K. og Jæger innledet i 1886 et intimt samarbeide i bohemens organ Impressionisten. Men etter fire nummer trakk K. seg ut av redaksjonen våren 1887. I foredraget "Den bildende Kunst som Led i Kulturbevægelsen" (mars 1886) la K. fram sitt syn på kunstens oppgave. Bare når den tjente livet hadde kunsten betydning. Den måtte være enkel og gripende så den grep alle mennesker, ikke bare noen få fagmenn og raffinerte samlere. Malerens oppgave var å male tidens bilde. Men skulle tidens mennesker oppdage sine egne og samfunnets feil måtte det males "sandt, skjærende sandt, ubehagelig sandt". K.s fortelling Albertine utkom 20. desember 1886. Boken var et angrep på den offentlige prostitusjon og sedelighetspolitiet og ble straks beslaglagt. Forfatteren ble satt under rettsforfølgelse og i siste instans dømt til bøter i Høyesterett (oktober 1887 og januar 1888). K. hadde lenge vært opptatt av de fattige sypikenes skjebne. I Daggry (1880, Statens Museum for Kunst, København) og Sypiken (1881, Göteborg Konstmuseum) skildret han den unge kvinnen som hadde sovnet inn ved sitt arbeide i grålysningen. I Trett (1885, Nasjonalgalleriet) gav han dette motivet sin endelige utforming. Både Trett og En formaning (1884, Christianssands Faste Galleri) syns å ha direkte tilknytning til fortellingen Albertine. Men det var først med den store figurrike komposisjonen Albertine i politilegens venteværelse (1885–87, Nasjonalgalleriet) at den sosiale tendens fikk en skjerpet brodd. Bildet skapte røre også fordi det ble sett på som en illustrasjon til en forbudt bok. Arbeiderbefolkningen oppfattet maleriet som et innlegg til fordel for sine interesser og strømmet til utstillingen da verket ble vist i Kristiania mars 1887. K. utførte en rekke studier til den store komposisjonen der han eksperimenterte med den lave synsvinkelen og de mange tilsynelatende tilfeldige avskjæringer av figurene i høyde- og bredderetning. Det første forarbeide er et overmalt fotografi. K. stilte sine modeller opp i atelieret og fotograferte scenen mens han selv spilte politimannens rolle ved døren. Den sosiale tendens i dette hovedverk innenfor norsk 1880-talls maleri har mistet sin aktualitet. Men bildet lever i kraft av sine fremragende kunstneriske kvaliteter. I sine sypike- og Albertine-motiver søkte K. å gi sine diktede situasjoner det mest mulig overbevisende virkelighetspreg. I sitt andre store tendensbilde, Kampen for tilværelsen (1887–89, Nasjonalgalleriet, variant 1889–90, Bergen Billedgalleri, i alt ca. 20 forstudier, replikker og varianter), tok K. utgangspunkt i konkrete iakttagelser fra det levende liv. Dette motivet: utdelingen av brød til de fattige fra en forretning i Karl Johans gate i Kristiania hadde han selv sett, og han malte flere forstudier med motivet for øyet. Nettopp i dette bildet er imidlertid det sosiale budskap blitt for påtrengende.

Omkring 1883/84 lærte K. Oda Engelhart å kjenne, og de giftet seg i 1888. Året etter ble sønnen Per født i Åsgårdstrand. I de forskjellige utgaver av I baljen (1889, Statens Museum for Kunst, København) står familie og venner rundt barnet som bades. For øvrig bodde ekteparet mest i København de første årene. Begge var kommet på kant med Kristianias borgerskap. For K. hadde 1880-årene vært en hård tid, kampfylt og oppslitende. Mange av de unge i kretsen rundt Hans Jæger gikk til grunne. Heller ikke K. hadde prøvd den farlige bohemtilværelsen, "La vie expérimentale", uten å få merker av det. Både kunstnerisk og menneskelig ble 1890-årene, og spesielt tiden omkring århundreskiftet, den vanskeligste periode i hans liv. Han følte seg ofte trett og rotløs, oppholdt seg dels i Kristiania, dels i København og Paris. Stadig var han på reise, til Berlin og Rügen, til Nord-Frankrike og Spania. Han fikk økonomiske vanskeligheter og slo seg på journalistikken. K. var en fremragende skribent og stod som en foregangsmann i norsk journalistikk. Især ble hans intervjuer skoledannende. Han kastet seg ut i tidens debatt og tok ikke bare opp spørsmål som i videste forstand angikk kunsten, men også emner av sosial og politisk art. Men K.s stadig mer omfattende journalistiske virksomhet gikk ut over hans maleri. Også i 1890-årene malte han imidlertid fremragende ting.

I kunsten hadde signalene endret seg, og den nyromantiske retning passet ikke helt for en så nøktern realist som K. Men også i hans kunst fins omkring 1890 tendenser i retning av en viss stilisering, en mer monumental formgivning. I sine portretter søkte han nå i minst like høy grad en sammenfattende karakteristikk av personligheten som den ytre livfullhet. Mens den avbildede tidligere ofte ble plassert i et karakteristisk miljø og skildret i en typisk situasjon, konsentrerte K. seg nå i sterkere grad om selve figuren og stilte den opp mot en nøytral bakgrunn. Det momentane ble avløst av noe mer statisk, formoppløsningen av en fastere kontur. Den nye tilstramning gjør seg merkbart gjeldende allerede i portrettet av Marie Krohg (1889, Nasjonalgalleriet), men er langt mer utpreget i helfigur-portrettet av Alexandra Thaulow (1892, Nasjonalgalleriet) med dets ornamentale linjerytme, og i det ekspressive portrettet av August Strindberg (1893, Norsk Folkemuseum). Han malte også store figurkomposisjoner som Leif Eiriksson oppdager Amerika (1893, Nasjonalgalleriet), Øyenvitner (1895, Nasjonalgalleriet) og det store, dramatisk komponerte sjømotivet Kobbegrunnen (1898, Rasmus Meyers Samlinger).

K. hadde lang erfaring som pedagog da han i 1901 bosatte seg i Paris og begynte privat malerskole i Rue Notre Dame des Champs. Fra 1902 underviste han ved Académie Colarossi. Her hadde han også mange norske elever. Av hans relativt sparsomme produksjon fra Paris-tiden kan nevnes det Ribera-påvirkede, nådeløst realistiske Gammel kone (1902, Rasmus Meyers Samlinger, Bergen), Italienerinne med barn (1905, Rasmus Meyers Samlinger) og Malerinnen (ca. 1908). Som vanlig i K.s produksjon etter midten av 1890-årene er det store formale ulikheter mellom disse tre bildene. K. stivnet aldri i noe bestemt formspråk. Fordi det var hans opplevelse av sujettet som bestemte det kunstneriske uttrykk, krevde hvert enkelt motiv sin helt spesielle løsning.

Etter at K. i 1907 var blitt formann i Bildende Kunstneres Styre oppholdt han seg mest i Norge og i 1909 vendte han hjem for godt for å tiltre som professor og direktør ved Statens nyopprettede kunstakademi. Fra nå av og til sin død var han den ubestridt ledende mann i norsk kunstliv. Med sin klare hjerne, sitt pågangsmot og hele sin imponerende personlighet hadde han sin store del av æren for at kunstnernes organisasjoner ble så effektive her i landet. K. fikk nå sikrere økonomiske kår. Han bygde eget hus ved Frognerparken og kunne flytte inn i 1914. I det hele kom hans liv inn i et roligere leie. Det var ikke lenger nødvendig å skrive så mye for å leve, og dette kom hans kunst til gode. De første årene leiet kunstakademiet lokaler på loftet i en gård på Stortorvet, Torvet 8. Her fikk K. atelier og her malte han en lang rekke friske og spontane bilder av unge kvinnelige modeller. K. brydde seg ikke om å male kvinnefigurer i en eller annen kunstig stilling på podiet. Det som tiltalte ham ved modeller av den nye generasjon, som Margit og Sigrun, var deres umiddelbare, naturlige vesen. Han skildret dem i de mest dagligdagse situasjoner, når de kledde på seg foran speilet, tente sigaretten, satt henslengt i en stol og leste eller viste søleskvetten på den nye kjolen. Titler som Adjø da (1913) og Her kommer vi (1917) sier noe om det journalistisk forte og snapshotaktige som ofte preger hans bilder fra disse årene. Høyest når han kanskje i Nasjonalgalleriets versjon av Toalett (1912, variant i Stavanger Faste Galleri). Dette spontant utførte bilde er preget av en impressiv teknikk som er beslektet med den han anvendte under og etter sitt første Frankrike-opphold. Fargeholdningen er mer dempet mens strøkene er blitt enda friere og bredere. Nå tok K. flere av sine gamle motiver opp til ny behandling. Grumset farvann malte han først flere ganger i 1890-årene (mest kjente versjon 1890, Göteborg Konstmuseum). I 1913 malte han dette motivet på nytt og i de følgende seks årene laget han en lang rekke nye varianter. I disse sene utgavene ønsket K. ikke lenger å oppnå det mest mulig overbevisende virkelighetspreg, men å gi uttrykk for motivets dramatiske karakter. Formen kan være fortegnet og oppløst, fargene dystre og disharmoniske. I slike arbeider har naturalisten K. søkt fornyelse i et mer ekspressivt formspråk.

Fra tiden omkring århundreskiftet og fram til 1912 ferierte K. gjerne i Drøbak der han bl.a. hentet motivet til Totalistenes søndagsutflukt (flere utg. 1912–13). Senere fulgte noen somre i Brekkestø inntil han i 1920 kjøpte sitt eget hus i Bjelkeviken like sør for Kragerø. Her fikk han oppleve fem rike arbeidssomre. Landskap, Bjelkeviken (1925, privat eie, variant i Statens Museum for Kunst, København), malt noen måneder før K.s død, er stringent i form, levende i farge og viser at hans skaperkraft var usvekket. Som Edvard Munch malte K. en lang rekke uttrykksfulle selvportretter, flest i eldre år. I Ti på tolv (1924) sitter han som avfeldig olding under slaguret. Snart skal det siste timeslag lyde. Selvportrett (1925) viser oldingens møte med våren. Bildet er et av hans mest uttrykksfulle, suverent fritt i utførelsen.

K. er vår store naturalist. Det som opptok ham var samtidens begivenheter, menneskene, det levende liv. Med sin pensel og sin penn grep han aktivt inn i tidens sosiale og politiske debatt. Han var også glødende interessert i alle spørsmål som angikk Kristiania. Med sin veldige pondus og lange, hvite profetskjegg gikk han etter hvert inn som et av de mest karakteristiske trekk i bybildet. K. var et meget komplisert menneske, så full av motsetninger at det kan være vanskelig å danne seg et helt pålitelig bilde av ham. Han hadde journalistens evne til begeistring for alt nytt og aktuelt, og hans anskuelser kunne skifte forbløffende raskt. At han var glad i å motsi og villig til å ofre sine meninger for et slående paradoks, gjør det vanskelig å få en helt klar forestilling om hva han til en hver tid stod for.

K. utførte enkelte litografier i tiden før første verdenskrig, flere av dem i samarbeide med Norsk Lithografisk Officin (Vinkelskriveren, Dameportrett, Grumset farvann (også kalt Kartet undersøkes), Portrett av Sven Scholander (Norsk grafikk til 1970, katalog Nasjonalgalleriet, [u.å.] s. 57).

Spesielt etter midten av 1890-årene ble det utført mange mindre gode arbeider i K.s atelier. Etter hvert knyttet han til seg flere assistenter, blant dem Martin Aagaard, som hjalp ham med sjøbildene, og C. Brunskow som helt eller delvis utførte mange av K.s selvportretter (bl.a. en rekke utgaver av det såkalte Bestefars gutt), samt figur- og genrebilder. Bildene ble gjerne signert av K. Enkelte portretter som forestiller K. er signert C. Brunskow.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg