K. fikk lite formell utdannelse, men levde fra 1885 i kunstnermiljøer og fikk inntrykk og kunnskaper fra avant-garde kunst i Kristiania, Paris og andre steder. Hennes kunstneriske virksomhet kan deles i to faser. Den første fra debuten i 1886 og til begynnelsen av 90-årene, den andre fra ca. 1900 til ca. 1915. K. vakte oppsikt ved sin debut på Høstutstillingen i 1886 med pastellen Ved Christianiafjorden (Japansk lykt, Nasjonalgalleriet, Oslo) og Gutten min, det første en myk sommernattsstemning, det andre en kvikk øyeblikksskildring. I sistnevnte foretok hun et originalt artistisk grep, idet guttens leker er avbildet, forgylte, på selve rammen. Ved debuten anslo K. både motivkrets og de to stiltendensene som kjennetegnet bildene hennes i de følgende år. Hun valgte oftest sine søstre eller barn som motiver i intime genrebilder, som enten er stemningsbilder, gjerne sommernetter ved Oslofjorden, eller impresjonistiske malerier. Til sommernattsbildene hører Sommeraften, malt på Filtvedt 1887 (tilhørte Nasjonalgalleriet 1903–31) og Kinesisk lykt, malt i Åsgårdstrand 1889 (Oslo kinematografer). I det siste er en tent kulørt lykt hovedelement i et uhyre enkelt, dekorativt preget maleri. Bare den runde lykten og en spinkel busk avtegner seg mot et summarisk antydet landskap. Både stil og motiv viser at hun som en av de første norske malere må ha hatt kontakt med japansk kunst. De impresjonistiske bildene viser impulser fra Chr. Krohg, men hun går enda lenger enn ham i dristighet i avskjæring av motivet og i en tynn, fri bredpenslet teknikk. Aftenposten (1887, Christianssands Faste Galleri), en liten gutt som klipper i en avis, er ett eksempel på disse sjarmerende og ukonvensjonelle øyeblikksskildringene. Også de impresjonistiske bildene utviklet seg i dekorativ retning. I Solflekker (Hengekøyen, Rekonvalescent) (1891), danner et nett av blader og skyggene de kaster, et dekorativt mønster over billedflaten. Dristig komposisjon, raffinerte fargesammensetninger og et uhyre tynt fargelag kjennetegner hennes malerier i den første fasen, mens tegningen ofte viser mangler. Den originale innsats K. gjorde med sitt maleri, spesielt i årene 1886–92, er ofte kommet i skyggen av forestillingen om henne som bohemens prinsesse og femme fatale, skildret bl.a. i Hans Jægers romaner Syk kjærlihet (1893), Bekjendelser (1902), Fængsel og fortvilelse (1893). K. malte lite i årene 1892 til 1900, da hun dessuten beskjeftiget seg med produksjon av farget og dekorert lær. I 1901 stilte hun ut "7 dekorerede Skind" på Høstutstillingen. I perioden 1900 til 1915 malte K. nesten utelukkende portretter. Det bredt malte, dynamiske Gunnar Heiberg (1900, Nationalmuseum, Stockholm) innleder serien av portretter av kunstnere og kulturpersonligheter: Randi Blehr (1902), Aasta Hansteen (1903, Nasjonalgalleriet), Edv. Diriks (Bergen Billedgalleri), Bjarne Eide, Thomas Krag (alle før 1904), Chr. Krohg (1904, Oslo Bymuseum), Ivar Arosenius (1905, Nasjonalgalleriet), Margrethe Vullum, Lul Krag, Bokken Lasson, Johanne Dybwad (1912, Nationaltheatret), Johan Bojer (1925). K. utviklet en personlig portrettstil på bakgrunn av 90-årenes ekspressive tendenser og mystisisme. Varme farger, koloristiske spenninger, et dramatisk spill av lys og skygge i ansiktene, diffuse mørke bakgrunner kjennetegner hennes portretter før 1910. Best er hun der man merker at hun har et varmt og engasjert forhold til modellen som i portrettet av Bjarne Eide hvis bleke ansikt lyser mystisk fram fra den mørke bakgrunnen, av Aasta Hansteen der den gamle kvinnens temperament og sterke følelser avsløres, og i den intense Ivar Arosenius. Derimot har hun ikke lykkes så godt med Christian Krohg på Karl Johan, det er tørt og stivt i holdning og farge. Etter 1910 ble paletten lysere og penselstrøket friere, som i portrettet av Johanne Dybwad.