tegner og maler

Theodor Kittelsen

Faktaboks

Født
27. april 1857
Fødested
Kragerø
Død
21. januar 1914
Dødssted
Jeløy
Alternative navn
Kittelsen, Theodor Severin

Illustrasjon til "Troldskab", Kristiania 1892, 1887. Nasjonalmuseet,

. fri

"Langt langt borte saa han noget lyse og glitre", 1900. Nasjonalmuseet,

. fri

Fra Jomfruland-serien, 1893. Nasjonalmuseet,

. fri

Illustrasjon til "Smørbuk" i P. Chr. Asbjørnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, København 1883, 1883. Nasjonalmuseet,

. fri

Pesta farer landet rundt, 1904. Nasjonalmuseet,

. fri

K. har en spesiell posisjon i norsk kunsthistorie. På grunn av en flersidig folkelighet overgår hans arbeider de flestes i utbredelse og popularitet. Hans skildringer av omgivelsenes mennesker, dyr og landskap, og av skikkelser og situasjoner fra eventyr, sagn og folketro, rommer frodig fortelling, håndfast humor og sentimental stemning. For svært mange tilhører hans verk en barndomsforankret nasjonal kulturarv og er dermed beheftet med andre verdinormer enn de rent kunstneriske. Dessuten er de fleste av hans arbeider illustrasjoner og således gitt en spesiell mulighet for stor spredning.

Også K.s person og livshistorie er gjenstand for en utbredt interesse som understøttes av hans egne og andres publiserte erindringer. Med til K.s biografi hører historien om oppvekst i trange kår i Kragerø, to gode ungdomsår med tegneundervisning i Kristiania (1874–1876), opphold i München med akademistudier (høsten 1876–1879) og deltagelse i det norske kunstnermiljøet sammen med blant andre Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe og Christian Skredsvig, et år i Kristiania med atelier i "Pultosten" ved Stortings Plads (høsten 1881 til høsten 1882), nytt opphold i München (1883 til vinteren 1887), halvannet år på Skomvær og Røst (høsten 1887 til våren 1889), ekteskap og familieliv på Skåtøy (1889–1891), i Hvitsten (sommeren 1891 til vinteren 1896), på gården Sole i Eggedal (vinteren 1896 til 1899) og i huset Lauvlia ved Soneren i Sigdal (1899–1908) samt de siste år på Jeløy (1911–1914). K.s beretninger i brev og trykte tekster bærer preg av stadig bekymring og misnøye med familiens og kunstens kår.

K.s produksjon er svært vekslende i karakter og kvalitet. Han falt ikke inn i tidens naturalistiske fold i München og hadde liten interesse for München-akademiets idealer. Han ble heller aldri fortrolig med oljemaleriet. K. utførte imidlertid Streik (1879, Folkets Hus, Trondheim), et bilde som tross artistiske svakheter er blitt gitt en viktig plass i norsk kunsthistorie. Med historiemaleriets virkemidler skildres her en tidsaktuell konfrontasjon mellom bedriftsherren og arbeiderne, og motivet kan sees som det første forsøk av en norsk kunstner på sosialt tendensmaleri. Det var som tegner K. fant utløp for sin begeistring for så vel anekdote og komikk som eventyr og naturstemning. Fra barneårene og livet ut falt karikaturer og vittighetstegninger ham lett fra hånden. Tildels laget han serier beregnet som særskilte utgivelser, tildels enkelttegninger som jevnlig ble gjengitt i forskjellige publikasjoner. I pennetegningene til Batrachhomyomachia. Krigen mellom musene og froskene (1885, Göteborgs Konstmuseum) dominerer figurene, som er tegnet med forholdsvis kraftig konturstrek og ledig skravering, billedflaten, likeledes i serien Har dyrene sjæl? (1893) hvor strektegningen dessuten er supplert med farge (akvarell). I tema (dyrefabel) har Kitelsen her fulgt en gammel europeisk tradisjon, i stil en tildels tyskpreget tidstendens. Et internasjonalt preg har også de litt travle pennetegningene i Fra Livet i de smaa Forholde (1889–90) med sine mange mindre, skjematisk karikerte figurer og tette, flatefyllende skravering. Både som individuelle tegninger og som bokillustrasjoner betraktet er pennetegningene til Johan Herman Wessels Digte (1894–95) noe mer artistiske i komposisjon og karakteristikk.

Blant K.s illustrasjonsarbeider står de såkalte eventyrtegningene i en særstilling. Han beskjeftiget seg med Asbjørnsens og Moes folke- og huldreeventyr i flere faser gjennom nesten 30 år. Resultatet ble en rekke svært forskjelligartede tegninger hvorav noen, spesielt de fra 1880-årene, er blitt stående sammen med Erik Werenskiolds, som de klassiske og må regnes som K.s viktigste innsats i norsk kunsthistorie, mens de aller siste nærmest er gått i glemmeboken. Det store antall eventyrutgaver og de stadige billedredaksjonelle forandringer kan gjøre materialet uoversiktlig. Det kan kronologisk og stilistisk deles i tre hovedbolker.

1. Til Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, bind 1 1883, bind 2 1884 og bind 3 1887 (alle i Nasjonalgalleriet, Oslo). K. fikk oppdraget av P. Chr. Asbjørnsen høsten 1881. Arbeidet ble påbegynt på Bærø sommeren etter, fortsatte om høsten i Paris og i de etterfølgende år i München og foregikk i nært samarbeid med Erik Werenskiold, som (foruten Otto Sinding) utførte de fleste av de øvrige illustrasjonene. Nesten alle K.s tegninger er utført med penn og er i tilnærmet samme størrelse som originalutgavens gjengivelser i xylografi. Den velkjente Veslefrik og Fattigmanden er i penn og lavering og er, i likhet med et par av Werenskiolds tegninger, reprodusert i klisjé. Pennetegningenes detaljerte og valørmessig varierte skravering minner mye om Werenskiolds fint nyanserte tegnestil, men K.s strekføring og karakterisering er gjennomgående mer robust enn dennes.

2. Til Illustrerede eventyr. Udvalgte folkeeventyr, utgitt av Moltke Moe i 1907 og til Eventyrbok for Børn, revidert og utgitt av Moltke Moe i 1908. Til førstnevnte laget K. tegninger til en rekke eventyr som ikke tidligere hadde vært illustrert. Til sistnevnte illustrerte han de som i 1884-utgaven var illustrert av Otto Sinding (til sammen 14 i Nasjonalgalleriet). I denne fasen er tegningene hovedsakelig utført i en flatedekkende kombinasjon av penn, lavering og blyant. Igjen er valørvariasjonene vesentlige. Figurfremstillingen er blitt grovere og det folkelig komiske et fremtredende trekk. I de såkalte Norske kunstneres billedutgaver fra henholdsvis 1911–14 og 1936 er noen av disse tegningene byttet ut med tilsvarende motiver i en kraftig konturstil (13 i Nasjonalgalleriet).

3. Til Barne-Eventyr og Nye Barne-Eventyr revidert og utgitt av Moltke Moe i henholdsvis 1909 og 1910. Disse samlingene omfatter tegninger til eventyr som ikke tidligere hadde vært med i illustrerte utgaver og som senere (i 1936-utgaven, bind 3) ble illustrert av Per Krohg, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen og Dagfin Werenskiold. K.s er siden ikke blitt benyttet. Strekstilen er her kraftig, men upresis og uten sjarm, hvilket også preger situasjons- og figurkarakteristikken.

Foruten eventyrtegningene, som hovedsakelig består i folkelivs- og dyreskildringer, forbinder de fleste først og fremst troll og trolske naturstemninger med K. Som i en naturgitt krysning mellom det faktiske og fantastiske gav han, i form av en rottufs og en granås, varig liv til folkefantasiens forestilling om nøkken og skogtrollet. Disse ble første gang tegnet til Troldskab (ca. 1888, begge Nasjonalgalleriet; variant av Nøkken fra 1904, Nasjonalgalleriet og av Skogtroldet fra 1906, Nasjonalgalleriet). Kjente og kjære er også hans kongelige opptog av snetunge trær i Nyttårsløyer (1903) og trollkjerringene på nattevandring i Kornstaur i måneskinn (1903, Nasjonalgalleriet). Skogtroldet og Nøkken og et par andre av illustrasjonene til Troldskab (utgitt Kristiania 1892) er utført i en kombinasjon av pensel, penn, blyant og sortstift, en teknikk K. senere ofte benyttet, og som med sitt varierte valør- og strukturregister setter spesielle krav til reproduksjonenes kvalitet. Mer vellykket enn vanlig i så måte og som bokverk betraktet er Svartedauen (1894–96, utgitt Kristiania 1900). Av K.s mange bøker med tegninger til egne tekster er denne den mest helhetlige i idé og utførelse. De 12 helsides sort-hvitt illustrasjonene (Nasjonalgalleriet) gir et gufs av øde land, redsel og fortvilelse. Mens han var i Lofoten laget K. noen sirlige og valørfine pennetegninger av landskapet (Sund i Lofoten, 1888, Nasjonalgalleriet; Raftsund, 1888, Nasjonalgalleriet), en motivkategori han etter hvert ble mer opptatt av. En tilsvarende lyrisk realisme preger de rene landskapsbildene i seriene Jomfruland (1893, Nasjonalgalleriet) og Tirilill-Tove (1900), hvor han har kombinert en lett akvarelltone med penn, blyant og fargestift. Begge seriene har imidlertid også romantiske, litterære og symbolistiske innslag som er karakteristiske for K., men også tidstypiske. K.s senere bilder, spesielt maleriene, er ofte søtladent romantiske i så vel fortelling som fremstilling. En rekke av K.s mest kjente bilder er senere gjentagelser i større format og farge av billedtemaer han opprinnelig hadde laget som illustrasjoner: Nøkken (Nasjonalgalleriet 1904) og Paa veien til gilde i Troldslottet (1904) fra Troldskab; Nyttårsløyer (1903) og Vinterkveld (Drammen Faste Galleri 1905) fra T. Caspari: Norsk Høifjeld, Kristiania 1898; Pesta farer landet rundt (Nasjonalgalleriet) 1904 fra Svartedauen; Hvitebjørn kong Valemon (1912) fra Illustrerede eventyr, København og Kristiania 1907. I det hele tatt benyttet K. gjerne gamle motiver i noe forandret utgave for nye formål og sammenhenger.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg