maler, tegner og grafiker

Erik Werenskiold

Faktaboks

Født
11. februar 1855
Fødested
Vinger
Død
23. november 1938
Dødssted
Oslo
Alternative navn
Werenskiold, Erik Theodor

En bondebegravelse. Erik Werenskiold. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Illustrasjon til "Olav Trygvasøns Saga", Snorres Kongesagaer, 1899. Erik Werenskiold. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Pianistinnen Erika Nissen. Erik Werenskiold. 1892. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

"Nei, nei - klippe, klippe, klippe!" ropte kjerringa. Erik Werenskiold. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Professor Amund Helland. Erik Werenskiold. 1885. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Gjetere, Tåtøy. Erik Werenskiold. 1883. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Maleren Eilif Peterssen. Erik Werenskiold. 1895. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Illustrasjon til Jonas Lie "Familien på Gilje", København 1903 [-1904]. Erik Werenskiold. 1904. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Sommeraften i Kviteseid. Erik Werenskiold. 1893. Digitalt Museum

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

W. hørte til en gammel embetsmanns- og offisersfamilie som ble adlet på 1700-tallet og var store godseiere. W.s far var kommandant på Kongsvinger "evacuerede" festning fra 1859, og her tilbrakte sønnen barneårene til han høsten 1869 ble sendt til hovedstaden for å ta artium (1872, anneneksamen 1873). Samtidig var lysten til å tegne og male blitt stadig sterkere. En hel del tegninger fra 1872-74 er bevart, også enkelte malerier, et par er datert 1873. W. traff denne sommeren Adolph Tidemand i Christiania. Tidemand hadde sett en av hans skissebøker, og rådet ham til å reise til München. Men først begynte W. på Tegneskolen hvor Julius Middelthun nok kom til å bety en del for ham. Middelthun oppmuntret ham til å tegne flittig. Vinteren 1874-75 malte W. med Axel Ender, uten at dette har satt dypere spor etter seg. Enkelte prøver på tidens München-maleri kan W. ha sett allerede nå, og et par portretter (antagelig 1875) tyder på at han ikke var helt upåvirket, men farge og strøk er tørrere, oppfatningen mer nøktern. Etter noen måneders ventetid i München kom W. i april 1876 inn i "Naturklasse" og fikk den dyktige tegner Ludwig Löfftz som lærer. Denne oppdaget fort sin elevs sjeldne anlegg i tegning og oppmuntret ham. Sommeren 1876 begynte W. også for alvor å male, og i oktober kom han inn i malerklassen hos Wilhelm Lindenschmit. Han prøvde en tid å tilegne seg München-skolens karakteristiske malemåte med det fete, pastose fargepålegg der lyspartiene ble satt mosaikkaktig inn på den mørke bakgrunn. Foruten flere portretter av sine landsmenn i byen, som maleren Nils Hansteen (1877, Nasjonalgalleriet, Oslo), malte han samme år et tidlig hovedverk som Kvinnelige halvakt (1877, Bergen Billedgalleri) med myk modellering og sikker komposisjon. Under sommerbesøket hjemme på Kongsvinger malte han også det ypperlige portrett av faren, fullført året etter. Og like før jul 1877 publiserte Ny Illustreret Tidende en tegning av den hittil ukjente kunstner, en bayersk lirekassemann.

Sitt endelige gjennombrudd både som tegner og maler fikk W. i 1878. Denne våren fikk publikum i Kristiania se tre av hans studiehoder utstilt i Kunstforeningen og høsten samme år, hans Bærrensere (1877-78), malt etter en tegning fra 1876. Motivet med de tre lekende barna hadde han funnet under en sommertur i Kochel. Dette var hans første gjennomarbeidede figurkomposisjon, og samtidig innledningen til hans mange inntagende barneskildringer. Det livfulle, bredt malte portrettet av litteraten "Doffen" Dahl (Bergen Billedgalleri), og en fint utpenslet Italienergutt er trolig også fra 1878. Møtet med P. Chr. Asbjørnsen denne sommeren i Kristiania fikk stor betydning, og førte til hans første omfattende illustrasjonsoppgave. W. hadde lenge drømt om å få illustrere norske folkeeventyr og hadde på egen hånd gjort en rekke utkast. Nå fikk Asbjørnsen se noen av dem, og han gav den 23-årige akademielev i oppdrag å levere tegninger til en hel del eventyr, flere enn W. kunne overkomme. Etter et par måneders studiearbeid i Vågå kunne så W. fra høsten 1878 til april 1879 sende illustrasjoner til følgende eventyr (i kronologisk orden): Gjete kongens harer, Bamse Brakar, Askeladden som fikk prinsessen til å løgste seg, Trollene på Heidalsskogen, Den sjuende far i huset, Jutulporten (i Jutulen og Johannes Blessom), Presten og klokkeren og Kullbrenneren, i alt 27 bitte små tegninger hvorav 23 ble brukt. Men med disse tegningene la W. grunnlaget for en selvstendig norsk illustrasjonskunst og brakte den opp på en høyde som senere ikke er overgått. Med sitt intime kjennskap til østnorsk folkelig lynne og miljø kunne han både i disse første tegninger i eventyrutgaven av 1879 og de senere tre samlinger i Eventyrbog for Børn (1883, -84 og -87) treffe folketyper og situasjoner med usvikelig sikkerhet. Og snart våget han seg videre. I tegningene til Den sjuende far i huset og fremfor alt Trollene på Heidalsskogen grep han dristig inn i folkefantasiens verden, slik han noen år senere gjorde det i sine trolltegninger til Soria Moria Slott (1884) og Følgesvennen (1886), den side ved folkeeventyrene som han selv kalte "den fantastisk-skabende". Under arbeidet med eventyrene modnet også hans tegnestil, fra den mer "anekdotiske", småkrøllete strek i de første forsøk og fram til den stil han selv karakteriserte med ordet "malerisk", den som vil gjengi motivet med alle dets valører, i lys og skygge, lufttoner og masser. W. henviste selv til Rembrandt når det gjaldt dette, "fordi han dels er mere malerisk, dels har en måte å fornemme hvordan streklagene best uttrykker form og farge på en gang, som yderlig sjelden slår klik, og som i regelen er fullendt" (brev 1903).

Fra W.s siste par år i München har vi en del genrepregede, litt anekdotiske bilder som En forloren sønn (1879) og En tilståelse (1879-81, ny utg. 1884). Under inntrykk av de franske landskapsmalere som stilte ut i München sommeren 1879, malte han nå også rene landskaper i den nye enkle, valørfine stil som Barbizon-skolens kunstnere hadde utviklet (Solskinn, Pipping 1879). Han mottok dessuten impulser fra Wilhelm Leibls strenge realisme, og alt dette samler seg i et større bilde, Et møte (1880, privat eie), slåttekaren som slår av en passiar med to unge piker ute på jordet. W.s siste år i München ble ellers sterkt hemmet av sykdom, men fra oppholdet i Gossensass i Tyrol høsten 1880 foreligger en del folkelivsstudier.

Tidlig i februar 1881 kom W. første gang til Paris. Han ble der et halvt år, opplevde Salonen og den 6. impresjonist-utstilling og ble kjent med byens tallrike skandinaviske kunstnere. Han malte bl.a. Sommerdag, i sitt motiv beslektet med Et Møte, og den lille friluftsstudie Grønne enger (Nasjonalgalleriet), som for ham ble et slags program. "Det grønne innførte jeg altså", skriver han. Folkelige motiver fant han i Marlotte utenfor Paris, der han tilbrakte en del av forsommeren. I august slo han seg ned på Frøvik nær Kragerø, og her traff han for første gang Chr. Krohg. Den svære ruvende forgrunnsfigur i Fiskeren (1881) røper visse inntrykk av Krohgs figurstil, men W. fant snart igjen den balanse mellom figur og landskap som var naturlig for ham, i bilder som På gamle tomter (Lillehammer Bys Malerisamling), Ved ferjestedet (Aulestad), Hesten skal vannes (Lillehammer Bys Malerisamling) og Lekekamerater, alle malt 1881-82 og det siste gjentatt i større format året etter.

Årene 1882-85 tilbrakte W. dels i Paris, dels hjemme. Han fikk oppleve hele 5 Saloner (1881-85), og våren 1882 så han en helt ut representativ impresjonistutstilling. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på ham. I juni 1882 skrev han sin artikkel Impressionisterne, trykt i Nyt Tidsskrift, der han særlig fremhever impresjonismens overlegenhet i å gjengi bevegelse og dens nye og overraskende motivavskjæringer. Selv var han ennå så innstilt på det plein-airistiske valørmaleri at impresjonismens nye fargesyn først senere gikk helt opp for ham. Inntrykk merkes imidlertid tydelig i Gjetere (1882, replikk 1883 Nasjonalgalleriet), malt på Tåtøy ved Kragerø. Somrene 1883-85 tilbrakte han på Gvarv i Telemark, og her fant han motivet til sine Telemarks-jenter, som foreligger i tre utgaver (alle 1883). Han malte først bildet med bare én figur (Göteborgs Konstmuseum og privat eie), og endelig den kjente versjon (Nasjonalgalleriet) med de to småjentene ved skigarden. Neste år malte han, antagelig med samme modeller, Aften på Lindem, og tre somre slet han med sin Bondebegravelse (1885, Nasjonalgalleriet). Ideen til bildet hadde han, som et par tegninger viser, med seg fra Vågå 1878, men nå malte han scenen i Telemarks-ramme og -drakter, med et inntrengende studium av de arbeidsslitte bønder rundt graven. Som naturalistisk programkunst ble dette bildet et vendepunkt i hans utvikling. "Jeg forstår nu først riktig impresjonismen", skriver han, "thi jeg har drevet den naturalistiske form i maleriet ut til sin ytterste konsekvens; jeg håper til sin avslutning for mitt vedkommende". I portrettet av Bjørnstjerne Bjørnson (1885, Nasjonalgalleriet), malt i Paris, er det også det nøkterne virkelighetsstudium som er hovedsaken. Det impresjonistisk livfulle, øyeblikksbetonte preger derimot det samtidige portrett av Amund Helland (Nasjonalgalleriet). I Paris malte W. det luftige lille interiøret Du og Bebé (1884), hustruen med den førstefødte på fanget. Ellers var han i 80-årene for en stor del opptatt med tegnearbeid. Foruten til eventyrene (Herremannsbruden 1882, Kjerringa mot strømmen 1882-83, Soria Moria slott 1883-84, Følgesvennen 1886, De tre kongsdøtre i berget det blå 1886-87) utførte han sammen med Theodor Kittelsen illustrasjonene til G. Djurklous Sagor och äfventyr (norsk utg. 1887), bl.a. med de mesterlige tegninger til Gamle-Erik og jenta. Han leverte også årlig bidrag til Nordahl Rolfsens Illustreret Tidende for Børn (1885-93), særlig rikt i de fire siste årganger, og til Juleaften (1893-99).

Etter "Fleskum-sommeren", da W. i motsetning til kameratene ikke fikk malt stort, slo han seg høsten 1886 ned på Solberg ved Sandvika i Bærum, og malte i de følgende år inntagende barnebilder som Vuggen (1887, Rasmus Meyers Samlinger), To brødre (1888, Bergen Billedgalleri), Solstreif (1891, Göteborgs Konstmuseum), Olivia (1891, Nasjonalgalleriet) og Lekende barn (1892, Troldhaugen). Som portrettmaler hadde han nå et grunnfestet ry. Med psykologisk skarpsyn malte og tegnet han utover i 1880-90-årene en lang rekke kjente personligheter i vitenskapens, undervisningens, kunstens, politikkens og det praktiske livs verden (skolebestyrerne J. Aars og P. Voss 1884 og S. W. Hofgaard 1888, Kitty Kielland (1891, Nasjonalgalleriet), Edvard Grieg (1892, Nationalmuseum, Stockholm), Erika Nissen (1892, Nasjonalgalleriet), Statsråd O. A. Qvam (1893, Stortinget), brødrene Amund og Ellef Ringnes (Humleprøven, 1893), malerne Frederik Collett (1894, Nationalmuseum, Stockholm) og Eilif Peterssen (1895, Nasjonalgalleriet), Prof. E. Schønberg (1894, Rikshospitalet), dr. Edvard Bull (1894), Henrik Ibsen (1895 Nasjonalgalleriet, Oslo, Nationaltheatret og Gyldendal), prof. Hjalmar Heiberg (1896, Universitetet i Oslo), O. A. Grøndahl (1898), A. S. Ø. Bull (1901, Oslo Rådhus). I et stort portrett gav han en maktfull tolkning av Bjørnsons myndige personlighet (1900 Statens Museum for Kunst, København, privat eie). Til dette kommer en rad kvinneportretter, foruten de to nevnte, Bjørnsons mor (1888, Aulestad), fru A. F. Tscherning (1889), Sophie Werenskiold (1890), fru Anna Dick (1896, Nasjonalgalleriet), fru Ingeborg Løchen (1898), Axel Heibergs døtre (1901). Endelig må de mange glimrende portrettegninger nevnes: Jakob Gløersen (1892), Fridtjof Nansen (1893 og flere senere), Sivert Nielsen (1894), Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard Grieg og Stephan Sinding (alle 1895), Eva Nansen (1896).

I 1888-89 oppholdt W. seg 8 måneder i Paris som elev av Léon Bonnat og Alfred Roll, og under inntrykk av de nye strømninger i europeisk kunst søkte han nå å finne fram til en større og enklere form med en viss dekorativ holdning, sterkere betoning av stemningen og en mer uttrykksfull farge. I portrettet av Kitty Kielland prøvde han seg med en forsiktig impresjonistisk fargedeling, men følte da faren for å miste den formfasthet som for ham alltid var et ufravikelig krav. Et besøk i Italia i 1895, der særlig de tidlig-italienske mestere gjorde inntrykk på ham, bestyrket ham i dette syn. I portrettet av fru Dick (1896) når han fram til en stram forenkling av figuren der også inntrykk fra James Whistlers portrettstil kan merkes. Også i landskapet går utviklingen fra den nøkterne 80-årsstil som vi ennå møter i noen landskaper fra Gausdal 1888, og i det store Tunet på Fleskum (1888, Lillehammer Bys Malerisamling), mot en mer lyrisk naturskildring, gjerne myke sommerlige kveldstemninger (Sommeraften i Kviteseid 1893 Nasjonalgalleriet, Oslo, Skysshesten 1894, Aftenlandskap fra Kviteseid 1895 Eremitasjen Leningrad, Hvitveis 1897), eller i dype høstlige toner som Høst (1891, Göteborgs Konstmuseum), Lyktetenneren (1900, Rasmus Meyers Samlinger og Trøndelag Kunstgalleri), Lykteskinn (1900, Nasjonalgalleriet) og Flukten gjennom skogen (1903, Nationalmuseum, Stockholm). Vakre barneskildringer fra somrene i Kviteseid er Ventende barn (1893, Statens Museum for Kunst, København), Vannkikere (1894) og det koloristisk usedvanlig fine Søsken (1897).

I 90-årene ble W. igjen opptatt med store illustrasjonsoppgaver. Allerede da Jonas Lies roman Familien på Gilje utkom i 1883, hadde han bestemt seg for å illustrere den, men arbeidet kom ikke i gang før i 1891. Han gjorde i de følgende år omfattende landskaps- og miljøstudier i Vestre Slidre, Telemark og andre steder, men arbeidet med illustreringen av Snorre kom imellom, og først 1903-04 kunne den illustrerte utgaven sendes ut i hefter. I den finnes noen av hans vakreste snø- og høyfjellsstudier, stemningsfulle interiører fra den gamle kapteinsgård gjengitt i en bredt strømmende penneteknikk. Romanens siste sider er illustrert med uforglemmelige ting som kapteinen i karjolen, Grip i skogen, Grip på isen og Inger-Johanna ved hans dødsleie. Den raske utgivelsen av Snorres kongesagaer (1896-99) satte W. under et voldsomt press og førte nok til en viss ujevnhet, iallfall i starten. Men han fant snart fram til det vi kunne kalle "den episke Snorre-stil", en markant, kraftfull strekstil i nøye samsvar med Snorres kjernefulle prosa. Tegninger som Svipdags sønner, Asbjørn står bundet ute i svalen og Seierherrene vender hjem etter slaget ved Svolder hører til det ypperste i norsk tegnekunst.

W.s utvikling som maler tok ny fart da de store illustrasjonsoppgaver var fullført i 1904. Samme år tok han fatt på dekorasjonen av Fridtjof Nansens spisestue i Polhøgda (fullført 1907), med motiv fra folkevisen Liti Kjersti. Feltene er holdt i en strengt forenklet flatestil, sterkt påvirket av tidens dekorative bestrebelser. Mange senere enkeltarbeider, særlig i akvarell, viser lignende tendenser.

I det siste ti-år før 1. verdenskrig kom W. etter mange år igjen i nær kontakt med de nye strømninger i europeisk kunst. Særlig viktige ble reisene til Berlin og Paris i 1905 og 1908. På den første så han bilder av Van Gogh, og i 1908 også av Cézanne, både i Berlin og hos de parisiske kunsthandlere og samlere, fremfor alt i Auguste Pellerins store samling. Cézanne gjorde et mektig inntrykk, "han er den største nord for Alperne siden Rembrandt", skriver W. i 1909. 1907 blir det egentlige kriseår. W. nådde etter hvert fram til en ny fargekunst, en koloritt som ikke bare er illuderende, eller et dekorativt eller stemningsskapende element, men billedbyggende; volum og rom skapes i bildet. I portrettet av Rektor D. F. Knudsen (fullført desember 1907), er dette nye fargesyn tatt konsekvent i bruk, og i april 1908 malte han to fargesprakende bilder fra Lomen i Valdres (Lomen kirkegård, Skiens Faste Galleri). I denne kraftige, "tiløksede" stil oppstod i de følgende år portretter som Bjørn Bjørnson instruerer (fullført 1910, Nasjonalgalleriet), Ellef maler (1911, Ateneum Helsinki og 1912, Rasmus Meyers Samlinger), Thv. Lammers (1909, Nasjonalgalleriet), kronprins Olav (1911, Det Kgl. Slott) og blant kvinneportrettene det av datteren Basken (1907-10, Göteborgs Konstmuseum). I en lang rekke bilder skildret han industristrøket på Lysaker med broer og fabrikker, eller Fornebulandet med sommerblå eller vinterlig hvit fjord mellom slanke furuer, med seilbåter som speiler seg i vannet, eller med fargerike blomster mot mørk granskog (Gule blomster 1913, Rasmus Meyers Samlinger).

Det skjedde ingen vesentlige endringer i W.s maleriske stil etter 1907-08. Koloritten holder seg i et kjølig lysende toneleie, formen er klar og enkel med vekt på helhet og dekorativ virkning. Men nye motivområder kommer til. Et tydelig sosialt engasjement kommer til uttrykk i arbeider som Hungersnøden (1923, 1928-29), Middagen (1928-30), Verdenskrigen (1930) og En streikebryter (ca. 1930). I 1924 tok han også opp aktmaleriet (Strømpen, Flette håret, Halvakt), og malte i sine siste 12-13 år en rekke kvinneakter i interiør eller landskap (Badet 1925, Nasjonalgalleriet). Videre dukket folkelige figurmotiver opp igjen, som Lensekara, et motiv fra Kviteseid 1895 som først fikk sin endelige form i en stor komposisjon fra 1938 (Nasjonalgalleriet). En rent dekorativ serie fra bondens liv begynte han med i 1908 og tok den opp igjen i 1934-35, også den med Telemarks-motiver. Av portretter fra de siste 20 år kan nevnes sønnen Dagfin (1917, Waldemarsudde, Stockholm), Ola Thommessen (1918), prof. Peter Holst (1923, Rikshospitalet), Nils Collett Vogt (1924, Haugesund Billedgalleri), Ingolf Schanche som Hamlet (1926, Nationaltheatret) og Selvportrett med Per (1934 og -36). De mange malte, tegnede og litograferte portretter av Fridtjof Nansen strekker seg over et tidsrom på nesten halvhundre år (eldste tegning 1890, eldste maleri 1893). Det malerisk beste er kanskje det fra 1912 (Nationalmuseum, Stockholm). I sine landskaper hentet W. motiver fra ulike kanter av landet, mest fra Telemark (Kviteseid, Nutheim i Flatdal), Hallingdal (Nesbyen, Haugastøl, Hol, Hovet) og i 1930-31 fra Sandefjord. Noe betydelig illustrasjonsarbeid utførte ikke W. etter 1904, men mange ypperlige enkelttegninger, portretter, landskaper, figurkomposisjoner og dekorative utkast til tekstiler, bokkunst, smijern osv. Hans komposisjon Skogens dyr ble utført som vevnad av Gerda Smith 1937. En betydningsfull innsats gjorde W. som grafiker. I 1908 begynte han å radere, tilskyndet av et verk om Goyas grafikk som vennen Bernt Grønvold hadde sendt ham. Ni år senere begynte han også å lage litografier. Blant raderingene kan nevnes Kullsjau, Lysakerbroen (1909), Gutter på ski (1916) og livfulle portretter av Frederik Collett (1913) og Hans E. Kinck (1914). Blant litografiene er mange yndefulle barneskildringer, Askeladden hugger hodene av trollet (1929) etter en illustrasjon i Soria Moria slott, og Henrik Wergeland på Veslebrunen (1918), foruten valørfine landskapsstudier som Skybanken og Nakne lindetrær (begge 1918). Hans grafiske verk omfatter ca. 80 raderinger og ca. 150 litografier.

Kjernen i W.s begavelse var hans inntrengende virkelighetssans. Det var meget av en vitenskapsmann i ham, med interesser rettet både mot natur og samfunn. Særlig i yngre år var han sterkt partipolitisk engasjert som ivrig venstremann, senere mer allment opptatt av sosiale spørsmål. Han deltok gjerne i avisdebattene, i senere år gjerne i Tidens Tegn, og førte en ypperlig penn, klar og skarp. Uavhengig og sterkt kritisk som han var, godtok han ingenting uten etter personlig prøvelse og gransking, det gjaldt ikke minst i kunstneriske spørsmål. Men paret med dette utadvendte og intellektuelt betonte finner man hos W. et rikt følelsesliv, med et oppkomme av humor og fantasi og preget av dyp samhørighet med land og folk. Denne siden av sin karakter la han selv sterk vekt på. For litterære verdier hadde han fin forståelse, noe som gjorde ham til den kongeniale illustratør. Det er bare å beklage at de mange planer om å illustrere norske diktere (Bjørnson, Wessel, Jørgen Moe, Aanrud) ikke ble realisert, vesentlig av økonomiske grunner. Også musikken stod han i nært forhold til, spilte selv i sin ungdom cello og sang i kor. Som kunstner stilte han fremfor alt strenge krav til formfasthet og karakter, og hevdet alltid at gyldige resultater bare kunne nås gjennom iherdig arbeid. Med dyp mistillit så han på alt som etter hans mening smakte av utvendig flotthet. Han hadde selv en forbløffende evne til å tegne "ut av hodet", men stolte sjelden på resultatene; et tidkrevende modellstudium måtte gjerne til, også når det gjaldt forholdsvis underordnede detaljer. Tegning og komposisjon er det faste grunnlag i hans komposisjoner. Fargen strevde han med, og med skiftende hell, selv om han også her kunne vise vakre resultater. Som kolorist var han kanskje best i en mer begrenset fargeskala. Med sitt polemiske og organisatoriske talent ble W. tidlig trukket inn i offentlige verv, som tillitsmann og pådriver i kunstnernes organisasjoner, første gang som initiativtaker til "kunstnerstreiken" 1881 og da Bildende Kunstneres Styre ble opprettet i 1888, som jurymann og utstillingsarrangør, som medlem av råd og innkjøpskomité i Nasjonalgalleriet, Oslo, som billedredaktør ved store forlagstiltak som Snorre-utgaven 1896-99, Norge i det nittende Aarhundre (1900-02) og Norge 1814-1914 (1914). Han ble etter 1896 snart sentrum i "Lysaker-kretsen" som gjennom sitt samhold og sitt klare nasjonale program kom til å øve en betydelig innflytelse i norsk kunst- og kulturliv i de følgende årtier. Også gjennom sin egen lærervirksomhet kom W. til å bety atskillig. W.s urne ble 2. oktober 1946 overført til Æreslunden i Vår Frelsers gravlund.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg