K. inntar en fremtredende plass i norsk emaljekunst. Fra midten av 1940-årene og fram til i dag har hun med sin nytenkning og sine eksperimenter ledet emaljekunsten inn på nye og fruktbare veier. En forutsetning for hennes emaljearbeider var samarbeidet med Sentralinstituttet for industriell forskning tidlig i 1950-årene. Gjennom dette ervervet hun seg verdifull kunnskap om råemalje, og det ble produsert nye emaljer som man kjente til bunns. K. utviklet sin egen dekorasjonsteknikk i sølvoverflaten, idet hun tok i bruk håndfres. Dette gav henne full kunstnerisk frihet, bare begrenset av armens naturlige buebevegelse. Ved fresemetoden får hun fram rike lys- og skyggevirkninger og hvert arbeid får et individuelt og personlig preg. I 1950-årene arbeidet hun stort sett med strengt komponerte linjedekorer, mens hun i 60- og 70-årene brukte linjen rikere og friere. Fargebruken utviklet seg på samme måte fra én farge over det freste mønstret i 50-årene til flere farger sammen fra ca. 1960. K. har også markert seg ved størrelsen på sine emaljearbeider, som f.eks. fatet med diameter på 70 cm, som var med på den prisbelønte Milano-kolleksjonen i 1954. Formene har alltid vært enkle og elegante. Midt i 1950-årene ble K. knyttet til Cathrineholm og tegnet flere kolleksjoner med funksjonelle stålboller og -fat med emalje. Cathrineholm var det eneste firma i verden som laget gjenstander i rustfritt stål med transparent emalje. Som smykkekunstner har K. vært særlig opptatt av serieproduserte smykker, som f.eks. ringen Domino (ca. 1952) som var epokegjørende i sin konstruksjon og fremstillingsmetode. Hun har også laget unike smykker. Særlig må fremheves de halssmykkene som ble resultatet av hennes samarbeid med den italienske glasskunstneren Paolo Venini i 1958.