arkitekt og formgiver

Arne Korsmo

Faktaboks

Født
14. august 1900
Fødested
Kristiania
Død
29. august 1968
Dødssted
Cuzco, Peru

Hjemmets mekano. 1952

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Det flagger i byen og på havnen. Konkurranseutkast til norges paviljong ved verdensutstillingen i Brüssel. 1956

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Tostrupgården

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Arne Korsmo og Grete Prytz Kittelsens bolig i Planetveien

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Villa Stenersen

Nasjonalmuseet. Falt i det fri (Public domain)

Etter diplomeksamen fra Norges Tekniske Høyskole var K. assistent ved to av landets fremtredende arkitektfirmaer, først hos Finn Bryn og Johan Ellefsen i 1927, deretter hos Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson i 1928. Et utkast til ny jernbanestasjon i Oslo viser K.s skolering i 20-talls klassisismen. Han orienterte seg imidlertid raskt mot en funksjonalistisk arkitekturoppfatning. Særlig var hans arbeidsgiver, arkitekt Johan Ellefsen en viktig impulsgiver. Alt i 1927 hadde Ellefsen oversatt deler av Le Corbusiers bok Vers une nouvelle architecture for Byggekunst. I 1928-29 foretok K. en rundreise i Europa til flere av den tidlige funksjonalismens arnesteder, Paris, Berlin og Weissenhof-Siedlung i Stuttgart. Reisen brakte ham også i kontakt med flere av samtidens ledende arkitekter som Eric Mendelsohn, Le Corbusier, Louis Kahn og Willem Marinus Dudok. Fra 1929 til 1935 drev K. eget arkitektkontor i Oslo sammen med Sverre Aasland. K. har ofte vært tillagt æren for bygningenes utforming uten at Aaslands innsats har vært tilstrekkelig vurdert og undersøkt. Blant deres første oppdrag var leiegården Pavels gt. 4 (1929). Vindusomrammingene viser til 20-talls klassisismen, mens hjørnealtanenes brudd med den kubiske leiegårdsblokken peker fremover mot en friere funksjonalistisk løsning. I forbindelse med regulering av Havna allé, Oslo (1930) tegnet K. en rekke elegante villaer i funksjonalistisk utforming som alle søkte å imøtekomme oppdragsgivernes spesielle ønsker. Bygningskroppens vel avveide proporsjoner og tilpasning til terrenget gjør Villa Damman

(1930) til et av K.s hovedverk. Hovedrommet har kun smale vertikale lysåpninger, mens et mindre halvsirkelformet rom er gitt panoramautsikt fra et sørvendt horisontalbånd av vinduer. Gjennom dette nøye beregnede vekselspill mellom åpne og lukkede rom og ulike romstyper viste K. sitt selvstendige grep. I Villa Stenersen Tuengen allé i Oslo, skapte han en gallerisal for oppdragsgiverens Munch-samling. Veggene av glassbetong var beregnet på å gi maleriene et jevnt filtrert lys. Villa Riise, Hamar, har en trappehall gjennom to etasjer med tilstøtende stuer, og øverste etasje har en lang rad av vinduer. Alfredheim pikehjem på Tåsen, Oslo var det eneste byggverk K. kom til å utføre for en sosial institusjon. Med fint avstemt fargesetting maktet han å gi den spartanske betongbygningen en lett og åpen karakter. Hans eget hjem i Planetvn. 12, Oslo tegnet sammen med Christian Norberg-Schulz, er utført etter et modulsystem. Her tok han i bruk nye teknologiske installasjoner. Det åpne og luftige interiøret ble fargesatt i samarbeid med maleren Gunnar S. Gundersen.

Fra første stund arbeidet K. med å gi husets innbo og bruksgjenstander en utforming i overensstemmelse med samtidens estetiske og funksjonelle krav. I K.s hjem i Havna allé 12 (1930) er innredningen preget av art deco og tidlig funksjonalisme. Etter hvert gjorde innflytelsen fra Bauhaus seg mer gjeldende slik som i Villa Damman og enkelte andre villaer på Frøen. Møbler i stålrør og dukolakkert tre satte sitt preg på disse villainteriørene. Selv om K. var en ivrig talsmann for serieproduksjon av standardmøbler ble ingen av hans egne møbler gjenstand for industriell tilvirkning. De fleste av hans møbler var spesialoppdrag og utformet som en del av en større arkitektonisk helhet. Gjennom en relativt lys fargesetting økte han inntrykket av interiørets dimensjoner. Det lar seg knapt gjøre å skjelne mellom K.s virke som interiørarkitekt og designer. Etter hvert kom han til å formgi en rekke forskjellige bruksgjenstander, bl.a. en saklig preget vekt fra 1935. Sammen med Jørn Utzon viste K. en rekke utkast til stoler i Museum of Modern Art, New York i 1949. For Riihimäki glassverk i Finland tegnet K. i 1950 en rekke drikkeglass og karafler. K.s utkast for A/S Tostrup satte varige spor i firmaets sølvproduksjon. Hans ukonvensjonelle og dristige bruk av uvante materialkombinasjoner kom til uttrykk i et par elegante sølvkanner med plasthank. Størst oppmerksomhet vakte K. med bestikket Korsmo-plett, som ble tildelt gullmedalje ved Triennalen i Milano 1954. Uten å slå av på funksjonelle og produksjonsøkonomiske krav utmerket K.s bruksgjenstander seg ved en avansert estetisk formgivning.

Med sitt enhetlige syn på miljøets estetiske utforming hadde K. allerede i utgangspunktet særlige forutsetninger som utstillingsarkitekt. Han fikk 1. premie for sitt konkurranseutkast (1935) til Vi-Kan-utstillingen i Oslo i 1938. Vi-Kan-utstillingens symbol, kniven som skjærer gjennom kosmos, var ifølge K. ment som "mitt fortvilte utrop mot en borgerstands absolutte samfølelse om hva er praktisk, hva er fornuftig, hva er økonomisk." Ansvaret for utstillingens endelige utforming måtte K. dele med Knut Knutsen og A. Nygaard. Større gjennomslag for sine egne ideer fikk K. under samarbeidet med Knutsen og Ole Lind Schistad ved oppførelsen av Norges paviljong på Verdensutstillingen i Paris i 1937. Sin ubetinget største suksess som utstillingsarkitekt oppnådde han med den norske paviljongen og monteringen av utstillingen på Triennalen i Milano 1954. Her viste K. sine evner til å sette tingene sammen, ikke som en broket varemesse, men snarere som miljøskapende kvaliteter. Blant K.s mange prosjekter er det grunn til å merke seg reguleringsplanen for Skøyen-Oppsal-området (sammen med Jørn Utzon). Med utgangspunkt i en gjennomgangsmodul på bare 80 x 100 cm forsøkte han å gi hele anlegget en enhetlig, fleksibel og menneskelig målestokk. I 1954 la K. fram en større reguleringsplan for Oslo sentrum som forutsatte tunnel gjennom Ekeberg og broforbindelse med Nesoddtangen samt nyregulering av Østbaneområdet, nedre del av Karl Johans gt., Akershus og Vestre Vika. Tross sin utopiske karakter viste planen vilje til fremtidsrettet gjennomtenking og dristig, konstruktiv løsning av hovedstadens trafikk- og reguleringsproblemer.

For en lang rekke yngre arkitekter og formgivere var K.s undervisning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo og Norges Tekniske Høyskole av grunnleggende betydning. Hans undervisning bar preg av et inngående kjennskap til samtidens design- og arkitekturteorier. Særlig viktig for vårt hjemlige miljø var hans formidling av ledende arkitektur- og stilstrømninger. K.s ry som arkitekt grunner seg ikke så meget på hans stilskapende evner. Han la selv ikke skjul på hvor han hentet sine forbilder. Snarere bør fremheves hans suverene evne til å smelte sammen funksjonelle og estetiske kvaliteter. Det er i den uanstrengte integrasjon av byggverkenes og gjenstandenes enkelte ledd og i valget av proporsjoner K. viser sitt mesterskap.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg