L. debuterte i Unge Kunstneres Samfunn 1970 med malerier som var figurative, men i en tilsiktet naivisme med preg av barnetegningens forenklinger. Bildene viste mennesker, ofte i grupper, i enkle livssituasjoner. Fargeholdningen med gjennomgående bruk av blått, fiolett og grønt, gav bildene en stemning av melankoli og ensomhet. Uttrykksformen minnet om Marc Chagall, men L.s billedverden var preget av menneskelig fremmedgjøring. Fra 1975 viste hennes arbeider en bevisst kritisk holdning til aktuelle samfunnsproblemer, særlig til kvinnens rolle i dagens samfunn. Figurfremstillingen var blitt mer jordnær og detaljert, men de store stirrende øyne og maskelignende trekk skapte menneskelige sjabloner og ikke individer.