billedhugger

Skule Waksvik

Faktaboks

Født
22. desember 1927
Fødested
Strinda
Død
7. februar 2018
Alternative navn
Waksvik, Skule

W. begynte sin utdannelse på en tid da norsk billedhuggerkunst fremdeles var dominert av en innholdsmessig og formal tradisjonalisme. Kunstnerens studiereiser til Frankrike, Italia og Egypt i 1940-og 50-årene utvidet hans estetiske referanseramme, men rokket ikke ved den grunnoppfatning som Kunstakademiets utdannelse og eldre kolleger hadde befestet som norm for unge billedhuggere. I 1950-årene videreførte W. således trofast mellomkrigstidens dekorative skulpturtradisjon, og dermed ble både W. og mange av hans generasjon allerede i ungdommen sysselsatt med å lage utsmykningsskulptur til offentlige utemiljøer. Men W.s faste forankring i sentrum av norsk billedhuggerkunst, med vekt på et realistisk formspråk, lett gjenkjennelige motiver og moderat formbehandling, gjorde ham likevel ikke til noen konservativ skulptør. Tvert imot resulterte hans interesse for norske skogs- og husdyr i dyreportretter som både tok hensyn til dyrenes anatomi og den nødvendige kunstneriske fortolkningen.

Når W. modellerer dyreskulpturene, orienterer han seg fram til det ideelle krysningspunktet mellom forenklet form og realistisk gjengivelse. I de mange fremstillingene av høns, gjess og ender, som han utførte i perioden fram til 1965, greide han å tilføre skulpturene den rette geometriske enkelhet og tyngde i slekt med gammel egyptisk kunst. Hønsefontene (1954-55) som står på Stortorget i Oslo, Sjøløve (1957, Nasjonalgalleriet, Oslo) ved Nasjonalgalleriet, Oslo og Liten gås (1955, Nasjonalgalleriet) er skulpturer i forskjellige formater, og de er dessuten satt inn i ulike funksjoner, men de demonstrerer hver på sitt vis W.s sikre blikk for rytmiske sammenhenger. Massenes forskyvninger artikuleres uten at helheten går tapt. I skulpturene presenteres dyrene som regel enkeltvis. Men av og til samler W. flere dyr av forskjellig eller samme art i grupper, og slike grupper formidler ofte et anekdotisk poeng (Husdyr 1964-67, Ås). Andre dyreskulpturer illustrerer folkeeventyr eller dyrefabler (Høna som skulle til Dovrefjell 1960-65, Bærum). Likevel gir W. sjelden noen personlig oppfatning til kjenne i dyreskulpturene sine. Riktignok inneholder enkelte dyreskulpturer tilløp til løssluppen humor, men i det store og hele er W. mer opptatt av dyrene som objekter for skulptural behandling enn av dyrenes eventuelle indre liv eller særpregede individuelle atferd. Den oppgaven W. synes å ha stilt seg, innebærer at han presenterer de utvalgte dyrene i statisk ro eller i kontrollert bevegelse, slik at skulpturenes formale kvaliteter, som symmetri og variasjon innenfor en definert helhet, trer klart og konsentrert fram. Konkave og konvekse partier, samt masse og konstruksjon er viktige elementer i W.s skulpturer. Enkelte ganger modelleres skulpturenes overflater med jevne overganger, mens andre skulpturer modelleres i en mer fasettert stil. Den håndverksmessige utførelsen holder høy standard i W.s skulpturer, og overflaten, særlig i steinskulpturene, er ofte perfeksjonistisk glattpolert.

Fra slutten av 50-årene og fram til omkring 1970 eksperimenterte W. tidvis med en mer modernistisk tilnærming til de skulpturale problemene. På separatutstillingen i Kunstnerforbundet i 1961 stilte han ut småfigurer som var sveiset eller smidd sammen av bl.a. gamle bildeler. Disse assemblage-pregede metallskulpturene var for W. et nødvendig forstadium til monumentalskulpturene Fugl Phoenix (1968-70) og Metamorfose (1967-69), som begge ble reist i Trondheim I disse verkene realiserte W. sine ønsker om å gi uttrykk for subjektive formsymboler i et halvabstrakt til nonfigurativt formspråk. Sammen med Fritz Røed laget W. i denne perioden dessuten utkast til lekestativer for barn og dekorasjonsskulpturer i farget chamotte. Fra omkring 1970 vendte W. tilbake til sin spesialitet, dyreskulpturen i bronse. I de påfølgende årene har W. også utført andre typer figurative skulpturer, f.eks. statuen Glassblåseren (1970), Gjøvik. I den poetiske rytterstatuen Sommernatt i Nordfjord (1984), Elverum har han latt en naken kvinne ride på en hest. Stiliseringen og den bevisste abstraheringen i formspråket, som gjorde seg så sterkt gjeldende i 50-årene, er etter 1970 blitt dempet til fordel for en mer robust og likefrem virkelighetsbeskrivelse. Motivkretsen har skiftet fra fjærfe til store pattedyr, og denne endringen har ført til en økende monumentalisering. Avlsoksen (1972-80), Hamar og Fjordhingst (1982-83), Nordfjordeid gir døme på dette. I denne monumentale skulpturtypen er den kompositoriske løsningen nesten alltid knyttet til bevegelsesmotivene skritt, trav og galopp. I Gruppe med fire elger (1979-82) ved Norsk Skogbruksmuseum, Elverum har W. nettopp maktet å fremstille det typiske i elgens ganglag og samtidig tatt vare på gruppens rytmiske fordeling langs lengdeaksen. Som regel plasserer W. skulpturene sine på lave, nøytrale sokler, eller på høye T-formede understell (Arbeidshesten 1972-73) Hamar). Men i fonteneanleggene Nise (1968-70), Kristiansund og Lekende sjøløver (1968-71), Haugesund har han montert disse vannelskende dyrene på sterkt stiliserte bølgekammer. I fontenegruppen Dansende traner (1971-72), Elverum spiler de tre fuglene vingene sine ut på toppen av en høy og blank stålsøyle, som i tillegg er smykket med glassmosaikk i halsen. W. har gjennom de siste ti-årene vært en av Norges mest benyttede billedhuggere. Skulpturene hans er satt opp i mange parker og rekreasjonsområder, og de har fått mange venner. Ikke minst skyldes denne populariteten at A/S Selvaagbygg har kjøpt inn et større antall dyreskulpturer til plassering i sine boligområder. En del tilfeldig utplassering har imidlertid ført til at kunstneren i senere år har vært utsatt for en viss kritikk. I de tilfeller hvor dyreskulpturene har fått anledning til å virke på egne premisser som skulptural form, viser W. at han på en spennende måte makter å balansere mellom registrering og stilisering. Elg (1966-70), Namsos er et eksempel på dette. Ved siden av sin virksomhet som kunstner har W. deltatt aktivt i organisasjonslivet. Foruten formannsvervene i Norsk Billedhoggerforening og Kunstnerforbundet har han sittet i flere offentlige utvalg og utsmykkingskomiteer.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg