Etter endt utdannelse ved Statens Lærerskole i forming, Oslo i 1964 var B. ansatt som assistent hos Synnøve Anker Aurdal i seks år. Her fikk hun en grundig innføring i varierte vevteknikker, fargemetoder og ukonvensjonell materialbruk, og lærte hvordan man kunne bruke ulike tekstile fibre som uttrykksbærende elementer i store monumentale komposisjoner. Sin første store separatutstilling hadde B. i Kunstnernes Hus i 1972. I 14 tepper, hvor hun eksperimenterer med forskjellige materialer (ull, lin, nylon, sisal og plast) i ulike blandingsteknikker, kommer flere av hennes særtrekk tilsyne: en utpreget sans for de forskjellige fibres uttrykksmuligheter, en interesse for sterkt lysreflekterende farger, og en evne til å skape enhet mellom motiv og materiale. Bortsett fra ett teppe, Fagre Jørpeland (1971), holdt hun seg til det rektangulære flateformat. I disse nonfigurative komposisjonene var B. opptatt av å få fram kontraster i overflaten ved å bruke f.eks. plast mot ull, nylon mot sisal, o.lign. Teppet Rosa labyrint (1971) er vevd i plastmateriale. Hovedfargen er en giftig rosa som virket sterkt utfordrende på B. Mot den rosa flaten brukes grå plast. Dråpen (1971) er et teppe hvor linjen spiller en vesentlig rolle. En stor dråpeform, stilt på hode, fyller halve teppeflaten. I nedre halvdel omkranses den av et sort sisalfelt med små åpne spalter, og i øvre del av felt i hvit og rosa ull og nylon med skarpt grønne horisontalt stilte snodde striper. Her spiller hun på materialenes forskjellige karakter, det blanke nylon mot den røffe sisalen, og skaper vibrerende og levende linjer som kaster skygger, ved å sy de snodde grønne snorene fast til teppet.
I Fagre Jørpeland (1971) bryter B. for første gang med det rektangulære format. I et langt-smalt teppe splittes venstre kortside opp og får en uregelmessig avslutning. Mot en grå bunn der gråtonene er svært varierende alt etter materialene - grå nylon gir en helt annen lysrefleks enn grå ull - er det lagt inn mørke felt med blått og sort, og med små, men iøynefallende islett av rosa og lys blå glinsende nylon. Påsydde glassperler gir også en egen overflatevirkning som får lyset til å spille og overflaten til å vibrere.
B. har i 1970-årene arbeidet videre med kontrastene i materiale- og fargevirkninger. Hun skaper frodige flater i frie former, der de store enheter har rike teksturdetaljer.
Ulrikkes fabeldyr (1973) er inspirert av en barnetegning av datteren Ulrikke. Omrammet av grått og hvitt, ser vi en ugleaktig form med store rosa øyne og en rød-oransje, løsthengende tungekant nederst. Teppet Høstfarver (1974) innleder for alvor en ny fase i hennes kunst. Hun oppgir det flate rektangulære billedfelt og nye dristige former introduseres. I Høstfarver er rektangelet ennå synlig. De forskjellige materialene (sisal, nylon og ull) gir ulike teksturer og lysreflekser. Påsydde små metallringer, treperler og varierende teknikker gir flaten liv. Det kraftige oransje-røde med islett av brune nyanser og litt grått og gult, gir assosiasjoner til fjell-lyngens høstfarver.
I Fragmenter av skip (1974) har B. helt gitt slipp på den sammenhengende flate ved å stille sammen syv enkeltfelt til en enhet. Formene føyer seg etter hverandre, både i fargeholdning og i konturer, og kjedes delvis sammen ved hjelp av tett snodde, bølgende snorer. Fjellsprekk (1976) er også sydd sammen av uregelmessige, horisontalt-stilte former. Men her kommer et nytt trekk i tillegg - ved hjelp av skumgummi lager hun relieffer og trekker slik rommet inn. Fargene er preget av rødt-brunt, tydelig inspirert av høstfargene på fjellet. I et lite smalt felt mellom en brun og oransje form ser vi et lite blomsterfelt.
Lofoten (1976) og Kreta (1978) gir i to uregelmessig formede tepper synteser av naturopplevelser i to vidt forskjellige strøk. Teppene viser også hvordan hun etter hvert har beveget seg fra et nonfigurativt formspråk til et mer figurativt og abstrakt med gjenkjennelige former. Fargene er kjølig avdempede i Lofoten, mens Kreta har kraftige røde jordfarger og grønne felt i flossteknikk for å illudere trær.
Her bor fru Jensen (1978) er et rent figurativt, nesten helt rektangulært teppe, der tre hus av ulik type er omgitt av blomstrende marker. Ved hjelp av tilskåret skumgummi er husene bygd kraftig ut i relieff som sammen med plasseringen i flaten, gir en frapperende dybdevirkning. De tre husene har hver sin karakter gjennom forskjellig fargeholdning og ulikt materiale.
B. arbeider meget bevisst med komposisjonen, bl.a. ved alltid å utarbeide kartonger i fullt format. Men detaljene improviserer hun under vevprosessen. B. farger alt garn selv med kjemiske farger. Hun har arbeidet aktivt for å sikre tekstilkunstnerne økonomisk vederlag for utlån av tepper til offisielle utstillinger.
