billedhugger

Per Hurum

Faktaboks

Født
2. juni 1910
Fødested
Kristiania
Død
5. desember 1989
Dødssted
Oslo

Allerede som gutt begynte H. å tegne og interessere seg for kunst. Etter artium og handelsgymnaset ble han elev av Statens Håndverks- og Kunstindustriskole for å utdanne seg til maler, og fortsatte 1931–32 i malerklassen på Statens Kunstakademi under Halfdan Strøm. Høsten 1932 gikk han over i skulpturklassen under Wilhelm Rasmussen. Med sin intellektuelle legning, sin sans for gjennomarbeidet form, utviklet H. seg raskt som billedhugger. Med smittende begeistring studerte han eldre og nyere europeisk kunst. I 1936 gjorde han seg for alvor bemerket med den uttrykksfulle, presist formede bysten av Gudolf (to utgaver, begge terrakotta, Nasjonalgalleriet, Oslo). Stor betydning fikk studiereisen til Paris året etter, der han studerte verker av kunstnere som Aristide Maillol og Charles Despiau. Deres formdyrking og reaksjon mot Auguste Rodins litterære oppfatning var helt på linje med hans egen (og mange omtrent samtidige norske billedhuggeres) innstilling. Også fra maler-skulptørene Auguste Renoir og Edgar Degas må han ha mottatt rike impulser. H. debuterte først som maler, og mange av hans skulpturer er preget av en levende, impressiv overflatebehandling.

Inntrykkene fra fransk kunst, spesielt fra Despiau, nedfelte seg i Kunstnerens mor (1937, bronse, Nasjonalgalleriet). Dette portretthode med det strengt formede kranium er storladent utformet og konsekvent gjennomarbeidet ned til de minste enkeltheter. I 1938 reiste H. ut på ny, denne gang til Tyskland og Italia. Den klassiske kunst slik han møtte den i Italia, og etter krigen i Hellas, ble kanskje på lengere sikt hans viktigste inspirasjonskilde.

H. deltok i konkurransen om utsmykking av Rådhusplassen i Oslo og fikk i 1939 i oppdrag å lage to fontenegrupper til plassen på sjøsiden. Med de to gruppene, fullført i 1941 og 1944, nådde H. fram til en avklaret kunstnerisk form. Hver av dem fremstiller en sittende kvinne og to barn som er komponert sammen i en stram trekantkomposisjon. Gruppene er utført i en arkaisk forenklet, rund og fyldig klassisk form som er i slekt med Maillols. Som Øistein Parmann har skrevet er kvinnefigurene preget av en stor ro, en innadvendt, vegeterende holdning som gir dem en nesten tidløs karakter.

Til krigsminnesmerket for Fredrikstad utførte H. en beslektet gruppe av mor og to barn (1946, granitt), også den klassisk i sin form. Et sterkere preg av realistisk modellstudium har monumentet over Alta bataljons falne (1949, granitt) ved Altagård, en stående soldat med geværet foran seg. Allerede i 1940 hadde H. blitt tildelt 2. premie i konkurransen om fontene til Bragernes torg (Ørnulf Bast vant 1. premie). H. fikk imidlertid utføre sin gruppe til Strømsø torg (ferdig 1952, bronse). Det er en vennskapsring av tre unge piker, som symboliserer Bragernes, Strømsø og Tangen. De er lett individualiserte i stillingsmotiv og utseende, står med ryggen mot hverandre og holder hverandre i hendene. Et fint beregnet spill av bevegelser skaper rytmisk variasjon og sammenheng. Så fulgte et av H.s mest monumentale arbeider, granittstatuen av Hans Mustad, reist i Vardal ved Gjøvik (1953, utkast fra 1951 i bronse). En streng blokkvirkning preger den ruvende, tungt proporsjonerte sittende figuren. I samarbeid med Asbjørg Borgfelt vant H. i 1951 konkurransen om Chr. Krohg-monumentet i Oslo. Statuen på Stortings plass (bronse) ble fullført i 1960 etter årelangt slit med de formale problemer. Nasjonalgalleriets utkast (1951, bronse) eier imidlertid et rytmisk liv som det ikke helt har lykkes å overføre til monumentet.

Etter 1960 arbeidet H. intenst med motiver fra ballettens verden. Først utførte han en rekke mindre studier (Studie I-V, 1963–64, bronse, Riksgalleriet, Nasjonalgalleriet, Oslo, Trøndelag Kunstgalleri), senere fulgte litt større arbeider som Fra ballettens verden (I-II, 1965, bronse) og Danserinne (1969, bronse, Nasjonalgalleriet). De erfaringer H. vant ved å konsentrere seg om denne motivkrets, gjennomgående kompliserte bevegelser og formers spill i rommet, ble utkrystallisert i den elegant balanserte, svevende lette Arabesk, 1969–70 (avduket 1972, bronse, Fylkessykehuset, Ålesund og Haugerudsenteret, Oslo).

H. har også utført dyreskulpturer av høy kvalitet, spesielt av hester. Den strengt oppbygde gruppen De to folene (1963, bronse) hører til hans ypperste arbeider.

Det er intet tilfeldig ved H.s skulpturer. Alt er inn til minste detalj gjennomtenkt og gjennomprøvet. Han arbeider med linjen, rytmen, massenes fordeling og med mellomrommene som kan være av like stor betydning som de faste partier. Hans skulpturer er fri for dypsindig symbolikk, for litterære og sosiale bihensikter. H.s figurer har en sjeldent naturlig og uanstrengt karakter og virker ene og alene ved sine formale egenskaper. H. er ingen klassisist i vanlig forstand. De sterke inntrykk han har mottatt fra antikkens kunst kommer sjelden direkte til uttrykk. Den klarhet, likevekt og harmoni som er så karakteristisk for hans arbeider gir dem likevel en klassisk karakter.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg