Allerede ganske ung vant B. to konkurranser om skulpturutsmykning i Oslo. Konkurransene ble arrangert av Selskabet for Oslo Byes Vel. Den første oppgaven B. gav seg i kast med var Bjørnefontenen på Majorstua (1925–26). Her kombinerte kunstneren en vanningstro med en midtstilt, firkantet søyle bekronet av en bjørnunge.
En større oppgave ventet henne i Oksefontenen på Torshov (1926–29). Fontenen er satt i sentrum av et åpent arkitektonisk rom. Oksens virile kraft dominerer over bassenget og behersker monumentets hovedsynsvinkler.
Det ser ut til at B. i løpet av sitt studieopphold i København har funnet et forbilde for Torshov-oksen i Bundgaards Gefionspringvand (1908). Utzon-Franks lærervirksomhet har nok også påvirket og modnet hennes kunstneriske kapasitet. I årene mellom 1930 og 1950 utførte B. en rekke relieffer og konsoll-skulpturer. Kunstnerens evner til å koordinere skulptur og relieff til arkitektur kom nå til å gjøre seg gjeldende. Samtidig endret hennes motiv- og billedspråk seg fra en slags mytologisk naturalisme til en fortellende, enkel, figurativ motiv- og formverden.
Til Oslo Lysverkers gård utarbeidet hun en rekke marmor-relieffer med motiver som eksemplifiserer elektrisitetens anvendelse i dagliglivet (1931). Relieffene er satt inn over hverandre i inngangspartiets pilarer. Enkeltfigurer eller gjenstander står mot en nøytral bakgrunn og balanserer innenfor relieffets kvadrat. Denne løsningen er også nyttet i andre sammenhenger, tilpasset de enkelte byggverks virksomhet og arkitekturens utforming for øvrig.
I 1945 utførte B. to dekorative prydskulpturer som ble plassert ved Klovadammen i Moss. Fløteren og Piken med kornneket er plassert på hver sin konsoll inntil demningens to brohoder. I 1937 hadde kunstneren levert skulpturen Bjørnungene til Moss by. B. knyttet her igjen forbindelsen til Bjørnefontenen (1925–26). I 1950 vant B. sammen med sin mann billedhuggeren Per Hurum, konkurransen om Chr. Krohg-monumentet. Det ferdige monumentet (1960) på Stortingsplassen fremstiller maleren sittende med tegnesaker i hendene, men det har ikke lykkes kunstnerne å gi det endelige verk den samme livfullhet som man finner i Nasjonalgalleriets skisse til samme monument fra 1951.
B. og Per Hurum har ellers i andre sammenhenger deltatt med felles utkast til monumentkonkurranser. I 1955 fikk B. i oppgave å utsmykke alteret i Kvinnenes Minnekapell i Domkirken i Trondheim med relieffer. Alteret ble kledd på forsiden med ti relieffer i forgylt messing og lyseblå emalje. Relieffene hentet sine motiver fra krigsårene. De aktuelle hendelsene ble av kunstneren omtolket til en kamp mellom det gode og det onde. Til Oslo Rådhus har B. levert relieffer utført i steintøy.
I 1968 vant B. konkurransen om monument til Bergen lærerskole. Utkastet hadde tittelen Årets kull og ble avduket etter kunstnerens død i 1977. Det utførte monumentet består av et stilisert tre med et naturalistisk utført fuglerede plassert i toppen. Tre flyvedyktige fugleunger er fremstilt på nippet til å forlate redet. Skulpturen har en lettfattet symbolikk, og med en høyde på om lag fire meter formidler monumentet den ønskede opplevelse av higen og stigende bevegelse. På den annen side har kunstneren ikke gjennomført samme formspråk i hele skulpturen og dette gir symbolikken et noe haltende preg.
B. hører med til den første generasjon av kvinnelige, norske billedhuggere som har arbeidet med skulptur i større målestokk. Hun har løst oppgaver innenfor de fleste områder av nyere skulptur, og spesielt kan man påskjønne hennes likefremme motiv- og billedspråk og den solide håndverksmessige utforming.
