D. debuterte i 1942 på "hyllen" hos kunsthandler Paus Knudsen i Bergen, men hans maleriske utvikling tok til for alvor først i midten av 1950-årene. Hans naturalistiske og fargerike bilder av landskap, særlig det danske, ble i slutten av 1950-årene avløst av en strammere konstruksjon i den senkubistiske tradisjon. Samtidig ble paletten mørkere, med dypgrønt og grågrønt mot blått, sort og grått. Disse bildene viser D.s tilknytning til den danske samtidskunst. I 1960-årene arbeidet D. videre med den tilsynelatende monokrome koloritt og et nonfigurativt formspråk. Lyst perlegrått og hvitt med vare innslag av pastellfarger over mørke lasurer dominerer denne type bilder. I 1970-årene har D.s billedform og palett vært mer vekslende. Etter en periode med spontanistiske eksperimenter, vendte han rundt midten av tiåret tilbake til de lyse fargetonene, nå anvendt på gjenkjennbare naturmotiv som hav, fruktblomstring, bjerketrær og andre vekstmotiv. Hans vinterbilder i hvitt og grått fra Hardanger hører til de viktigste fra denne perioden. Gjennom sin forsiktige bruk av farger og den stramme oppbygning av gjengivelsen har D. i 1970-årene stått fram som en nytolker av det norske landskap, først av Hardanger hvor han var bosatt 1969–76, deretter av det østlandske kystlandskap i Haldentrakten.