H. fikk sine første kunstneriske impulser fra Nikolai Astrups og Henrik Sørensens bilder, og syklet i sin ungdom fra Bergen for å treffe Sørensen. På Bergen kunsthåndverkskole inspirerte den danske grafikeren Povl Christensen ham til å redegjøre for det særegne i Vestlandslandskapet, hvor det ikke bare var de slående partier, men også de små deler som hadde betydning. Et av de første grafiske bladene var en versjon av Kollen i Jølster. Christensen oppfordret ham også til å søke kunstakademiet i København. Møtet med den strenge danske landskapstradisjonen virket disiplinerende. Søren Hjorth Nielsen prøvde aldri å forme elevene, men skapte en positiv arbeidsatmosfære. H. møtte respons i Danmark, og etsingen Kongens have (1962) ble innkjøpt av Statens museum for kunst. H. arbeidet fortsatt figurativt da han kom til Hayter i Paris, men gikk over til et abstrakt formspråk. Han oppdaget etter hvert at en abstrakt form var noe mer enn rent formspill og kunne lades med emosjonelle, erotiske og groteske stemninger. H.s malerier på utstillingen Gruppe 66 var alle abstrakte. Her eksperimenterte han også med collage og trykkfarge på svære respatexplater, og utførte sammen med dansken Jens Jørgen Thorsen en co-ritus (spontanistisk fellesmaleri) med musikk og publikum under utstillingen. I samme eksperimentelle ånd kom H. til å arbeide med skulptur, med plast og plexiglass som hovedmateriale. De objektlignende arbeidene som dels var forbundet med hverandre, og hvor hestetagl og pelsverk inngikk som organiske kontraster til de syntetiske materialene, ble montert på slanke, svaiende stålstenger. I sitt utsmykkingsoppdrag for Universitetet i Bergen var det disse farge- og lysbrytningseffektene som ble utforsket og utnyttet. Omkring 1970 kom et mer kritisk-symbolsk innhold fram i grafikken og objektene, noe man ser av fargeetsingen Gjenganger (med en innmontert fotoklisjé av Hitler) og det tredimensjonale To hoder. Samarbeidet med arkitektgruppa Kubus og aksjonene mot Marken-saneringen i Bergen gjorde at populistiske og økologiske problemstillinger også ble reflektert i H.s kunst. H. tok opp igjen akvarellen, ikke for å fange inn øyeblikksinntrykk, men for å utnytte vannfargenes nyanserike register til å sammenfatte bilder over motsetningene mellom naturen og den teknologiske kulturen. Et eksempel på dette er parafrasen over Kittelsens Nøkken, med en bil halvt sunket ned i et tjern. Fugleelskeren er mer ironisk, mens naturen slår tilbake i bilder som Ting i gresset og det surrealistisk pregete Ute-inne. I de siste årene har de små tings drama opptatt H., og i etsing, mezzotint, maleri og tegning har han skapt en slags magisk realisme omkring grønnsaker, planter, leketøy og andre dagligdagse gjenstander, ofte i mini-format.