arkitekt

Olaf Nordhagen

Faktaboks

Født
16. mars 1883
Fødested
Kristiania
Død
6. november 1925
Dødssted
Trondheim
Alternative navn
Nordhagen, Johan Olaf Brochmann

Fra 1906 drev N. arkitektpraksis i Kristiania. Etter å ha vunnet konkurransen om å bli leder for Nidarosdomens gjenreisning flyttet han i 1910 til Trondheim. Fra 1913 var han samtidig ekstraordinær professor i bygningskunst ved Norges Tekniske Høyskole, ordinær professor fra 1920. Han innehadde begge stillinger til sin død.

I sin tid hos Greve var N. vesentlig beskjeftiget med tegninger til fløyene på den nye hovedbygning ved Norges Tekniske Høyskole. Hos Nyrop var Københavns rådhus den sentrale oppgave, men N. skal også ha arbeidet med et prosjekt til Fredspalass i Haag, muligens også med tegninger til Eliaskirken i København. I perioden 1902–07 utførte N. en rekke undersøkelser og oppmålinger av norske middelalderkirker for Fortidsminneforeningen, og det er vanlig å hevde at den gode kunnskap om eldre norsk kirkearkitektur han dermed skaffet seg har spilt en stor rolle for hans arbeider. Dette må likevel sees i sammenheng med den kontinuitet i den nasjonalt pregede arkitekturoppfatning hans studier hos Schirmer og arbeidet hos Nyrop gav. Viktig for forståelsen av hans livsverk er også, slik Harald Aars har påpekt, at N. i særlig sterk grad har oppfattet arkitekturen som en tredimensjonal kunstart. Dette kommer ikke så godt til uttrykk i det første større arbeid han fikk oppføre, for øvrig etter 1. premie i konkurranse, Artillerikasernen på Akershus festning. Men allerede her ser man et annet typisk trekk som det er nærliggende å tolke som en påvirkning fra N.s arbeid med Nidarosdomen: i behandlingen av store bygningsvolumer søker han å løse disse opp ved å la fasaden gi inntrykk av å være en skjermvegg båret av to tårn eller sidebygninger. I Artillerikasernens hovedfasade mot havnen er dette gjort med to gavlkronede siderisalitter. Da denne bygning stod ferdig i 1909, hadde N. gjennom seier i ytterligere tre konkurranser erobret seg en sentral plass i norsk arkitekturliv. I 1906 vant han omkonkurransen om tegninger til Bergen offentlige bibliotek med et utkast som ble sterkt berømmet i samtiden, eksempelvis fikk selve utkastet Houens fonds premie året etter. Her viser den tredimensjonale arkitekturforståelse seg i plasseringen av de halvrunde trappehus på hver side av den huggensteinsforblendede hovedfasaden som en organisk forlengelse av denne, i midtpartiets svakt avrundede gavl, og det likeledes avrundede valmtak. De to siste trekk, som også finnes i noen av N.s senere arbeider, var riktignok forlatt da biblioteket stod ferdig i 1917. Bergen offentlige bibliotek representerer i den profane steinarkitektur virkeliggjørelsen av H. M. Schirmers arkitekturideer på samme måte som konkurransen om Kongevillaen i 1907 gjør det for trearkitekturen. N. deltok også her. Hans prosjekt for en laftet bygning har en skulptural karakter med karnapper i første etasje, utkragninger av annen- og loftsetasjene og et høyt jugendstilpreget mansardtak. Prosjektet har dekorative elementer hentet fra Schirmer-elevenes favorittstudieobjekt, Bjølstad i Heidal. I denne konkurransen nådde N. ikke opp, hva han derimot gjorde med 1. premie for Kråkerøy kirke (1908, oppført 1909), en relativt enkel huggensteinskirke med vesttårn og romansk-inspirert apside. Den samme hovedkonsepsjonen finner vi i prosjektet til Rjukan kirke (1913), men her er enkeltelementene satt inn i en organisk, skulptural sammenheng.

N.s viktigste kirkearbeider er prosjektene til Nidarosdomens gjenreisning. Da konkurransen om stillingen som kunstnerisk leder av domkirkearbeidene ble utskrevet i 1907, kastet N. seg inn i debatten om det bygningsarkeologiske grunnlag for vestfrontens gjenreisning. Hans konkurranseutkast hadde et stort rosevindu som hovedmotiv, og da forfatteren av det beste "grindverksvinduprosjekt", Henrik Bull, trakk seg fra den foreslåtte omkonkurranse, ble N. fra november 1909 ansatt som kunstnerisk leder. N.s konkurranseutkast ble berømmet for sin plastisitet og sin frie kunstneriske utforming. Han hadde benyttet sin innsikt i middelaldersk bygningskunst ikke til arkeologisk rekonstruksjon, men til å skape et selvstendig verk i tråd med den nye Schirmer-inspirerte nasjonale linje i arkitekturen. Denne hentet sine forbilder i England, som det tydelig sees i utkastet, det store franske rosevindu til tross. I 1910 forelå en bearbeidelse av konkurranseutkastet. Rosevinduet var gjort mindre og satt inn i en dypere nisje, tårnenes hetter var noe slankere og høyere og han hadde innført en ny skulpturrekke under frontens brystvern. Hovedpreget var likevel det samme. N. trakk dette forslaget tilbake umiddelbart etter at det var fremlagt til godkjennelse, og i 1911 fulgte i rask rekkefølge tre forslag som viste hvordan N. kjempet med oppgaven. Det sentrale kunstneriske problem var hvorvidt de to vest-tårn skulle vokse organisk opp fra bakken eller om skjermfasaden skulle løses så konsekvent at kirkens hovedformer skulle skjules og tårnene stige opp bak frontens kronende brystvern. Andre spørsmål som måtte løses var frontens Øvre etasjeinndeling, utformingen av rosevinduet og av de to tårns avslutning oventil. I 1913 forelå så en bearbeidelse av det godkjente forslag III fra 1911 der skjermfasaden er konsekvent løst, kronet av brystvern løpende i nesten hele frontens bredde, som de to spirløse tårn med kvadratisk grunnplan skyter opp bak. Selv om N.s ulike utkast stadig beveget seg mer i arkeologisk rekonstruerende retning, var hans utgangspunkt en kunstnerisk, mer enn en arkeologisk oppgave. Det såkalte Eposutkast fra 1914 er den ytterste konsekvens av et slikt syn. Inspirert av fotografiene av domkirkens utseende før restaureringsarbeidene tok til i 1869, gav han her de øvre deler av vestfronten og hovedtårnet en fri utforming med store glatte murflater og lave pyramidale hetter på de tre tårn. Skjermfrontideen er her forlatt, idet skipet og vesttårnene markerer seg som selvstendige ledd bare bundet sammen av ubrutt mur. Utkastet vakte voldsomme reaksjoner og forårsaket den såkalte "systemstrid", der historikeren Fr. Macody Lunds krav på å ha gjenoppdaget middelalderens geometriske system for kirkebygg, førte til en sterk reduksjon i arbeidet ved domkirken fram til 1922. Dette år avgjorde en internasjonal komité stridsspørsmålene i favør av N. Avgjørelsen ble stadfestet av Stortinget året etter. Imidlertid ble det bare annen billedrekke og selve rosevinduet som kom til utførelse etter N.s tegninger, hovedsakelig basert på en bearbeidelse i 1916 av Eposutkastet.

N. har også tegnet et par mindre kirker, ledet restaureringen av Kvinnherad kirke (1913) og laget prosjekter til ytterligere noen restaureringer som ikke ble utført etter hans planer. Denne side av hans virksomhet ble avsluttet med oppførelsen av Narvik kirke (innviet 1925). Han var trofast mot huggenstein som materiale og middelaldermotiver som inspirasjon for dekoren. Skipets hovedformer er klarere isolert, slik at vesttårn og kor fremstår som selvstendige bygningsledd.

Som profanarkitekt er N. særlig kjent for sine kraftstasjoner. Arbeidene for Norsk Hydro står her sentralt. Etter seier i en engere konkurranse 1909 oppførte han Vemork kraftstasjon (1910–11). Her lar han igjen huggensteinsbygningens hovedfasade stå som en skjerm spent opp mellom to tårn som skyter fram fra den bakenforliggende bygningskropp. Prinsippet, som også ble benyttet i prosjektet til Kristiania Posthus (1912), får sin kulminasjon i Såheim kraftstasjon (1912–15) bygd sammen med Thorvald Astrup. Her har arkitektenes suverene beherskelse av de enorme bygningsvolumene og harmoniseringen med den omkringliggende natur i dobbelt forstand skapt stor arkitektur. N.s skrifter tegner et billede av en dypt reflekterende mann som satte sin kunstneriske ærlighet i forhold til oppgaven høyt. Han beskrives også som en følsom natur, som de sterke stridighetene omkring Nidarosdomens gjenreisning gikk hardt inn på. Dette synes å gjenspeile seg i de senere av hans arbeider, f.eks. Glomfjord kraftstasjon (1918) som neppe kan sies å ha samme kunstneriske nerve som arbeidene fra omkring 1910. Her bør for øvrig nevnes den særpregede Ila skole i Trondheim (1921). Det karakteristiske tårn som kroner bygningen kan være inspirert av Johan Daniel Berlins prosjekt til Trondhjems katedralskole. Hans eneste klassisistiske forsøk, konkurranseutkastet til Haugesund rådhus (1922), er velproporsjonert, men uten den sedvanlige skulpturale kvalitet. N. var en fremragende tegner, også virksom som grafiker, og må som sådan betraktes som elev av sin far. N. nød en beundring i sin samtid og nære ettertid som få andre norske arkitekter. En vurdering av hans arbeider kan lett ta farge av den begeistring de ble møtt med allerede som prosjekter. Men selv i en tilstrebet nøktern vurdering må de beste av hans arbeider tilkjennes en meget fremtredende plass i norsk arkitekturhistorie.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg