N. har i første rekke utmerket seg som utøvende grafiker og som overlærer i grafikk ved Den kgl. Tegneskole. Han kom til Christiania i 1874, og i 3 år arbeidet han som volontør i Lutherstiftelsens bokhandel. Samtidig gikk han på Den kgl. Tegneskole. N. har selv hevdet at han fikk den rette forståelse for linje og form av sin lærer Julius Middelthun og at også Erik Werenskiold hadde stor innflytelse på ham i denne tiden. I 1877 var han karttegner ved Den Private Opmålning, og i perioden 1879–98 arbeidet han som litograf (terrengtegner) ved Norges geografiske oppmåling. I 1884 besøkte han Adolph Kittendorffs litografiske Anstalt i København for en kort periode. N. arbeidet under hele denne perioden med portrettlitografering på fritid. Rundt 1890 gjorde han sine første raderingsforsøk som bl.a. resulterte i Spinnersken. N. har gjengitt i raderinger en rekke malerier av kjente kunstnere. Erik Werenskiolds Bondebegravelse (radering 1892) ble hans første store oppdrag, utført med nitid nøyaktighet og respekt for originalen. Han laget også raderinger bl.a. etter Adolph Tidemands De ensomme gamle (1897) og Christian Skredsvigs Ballade (1900).
I 1898–99 var N. elev av radéreren og maleren Karl Köpping i Berlin, og i 1899 ble han overlærer ved den nyopprettede radérklassen ved Den kgl. Tegneskole. Denne stillingen hadde han fram til 1919. I egenskap av sin posisjon og sin grundighet fikk han stor betydning for dem som utdannet seg i grafikk i denne perioden, f.eks. Einar Sandberg, Henrik Sørensen, Jean Heiberg og A. C. Svarstad, og for etablerte kunstnere som Frits Thaulow, Erik Werenskiold og Chr. Krohg. I sin undervisning la han vekt på den tradisjonelle europeiske oppfatning av grafikkens muligheter og formspråk, men stod fjernt fra den grafiske eksperimentering som f.eks. Edv. Munch var eksponent for. N. var sammen med Grosch en av stifterne til Norsk forening for grafisk kunst i 1908.
N. portretterte en rekke offentlige personer. Hans produksjon bærer her som ellers preg av håndverksmessig presisjon. Spensten og vitaliteten er imidlertid ikke alltid til stede. Biskopene Heuch (1904) og Bang (1905) fremtrer som verdige representanter for landets geistlighet, og er nøyaktig og samvittighetsfullt fremstilt, men bildene er lite psykologiserende. I litografiet av Ole Bull får N. imidlertid fram den aldrende drømmer og i Fridtjof Nansen (1897) det tankefulle. Ellers hører Ivar Aasen (1897) og direktør Henrik Grosch (1928) til de beste grafiske portrettbladene. Etter 1920 utførte N. mest malte protretter, men fremhevet seg ikke spesielt som maler. N. løsrev seg betydelig mer i portrettering av ikke kjente personer. Mann med snadde (1896) er ledig og umiddelbart utført. Mann med øks er eksempel på det samme.
N. bruker lys-skygge-virkning i sin modellering. Han har gjengitt Rembrandt på en mesterlig måte, f.eks. Christus i Emmaus og Claudius Civilis. Skildring av småkårsfolk og landskap utgjør en betydelig del av N.s produksjon. I landskapsbildene er det ofte Hedmark som skildres; et rolig landskap nøkternt og beskrivende gjengitt. Gerhard Munthe er naturlig å tenke seg som inspirator her. N. fortsatte å produsere også i høy alder. I 1947 laget han således et protrett av Kong Haakon 7 til dennes 75-årsdag.
I Selvportrett (1953) gir 97-åringen en innlevende karakteristikk av seg selv. N. var hele livet trygt forankret i et naturalistisk formspråk. Hans arbeider bærer alltid preg av presisjon og håndverksmessig dyktighet.
