maler, grafiker og tegner

Nikolai Astrup

Faktaboks

Født
30. august 1880
Fødested
Bremanger
Død
21. januar 1928
Dødssted
Førde
Alternative navn
Astrup, Nikolai Johannes

Revebjeller, 1909. Nasjonalmuseet, 

. fri

Stort selvportrett, 1914. Nasjonalmuseet, 

. fri

Juninatt i haven. Nasjonalmuseet,

. fri

Soleienatt. Nasjonalmuseet,

. fri

Jonsokbål. Nasjonalmuseet,

. fri

Fugl på sten. Nasjonalmuseet,

. fri

A. hørte til en gammel, opprinnelig dansk (sønderjysk) embetsmannsslekt som kom til Norge 1707 med malerens tipp-tippoldefar, fogden Nikolai A. Malerens far Christian A. kom 1883 som sokneprest til Ålhus i Jølster, og bortsett fra skolegang og studiereiser kom sønnen til å bli hele sitt liv der. Han gikk 1895–97 på skole i Trondheim, og faren ønsket han skulle bli prest. Men på Det Faste Galleri i Trondheim fikk han anledning til å studere god norsk kunst, og tross farens motstand bestemte han seg for å bli kunstner. Det finnes for øvrig et datert bilde av ham så tidlig som 1893, det kjente motiv Prestegårdshagen i måneskinn, holdt i matte blå og grønne toner. Visstnok fra 1898 er Lodden natt, der vi allerede fullt utviklet møter A.s dypstemte, mystikkpregede naturromantikk. I læretiden hos Harriet Backer oppstod solide arbeider som Sittende mannsakt (1899, Oslo kommunes kunstsamlinger), Olaves (1900) og Kvinnelig halvakt (1901, Rasmus Meyers Samlinger, Bergen). Med voksende selvstendighet orienterte A. seg i disse årene i norsk kunst. Av de eldre satte han Erik Werenskiold og Gerhard Munthe høyt, og ganske særlig følte han seg i slekt med Th. Kittelsens fantasikunst. Blant de unge opptok Harald Sohlberg ham sterkt, også A.C. Svarstad, og han oppdaget tidlig Olaf Gulbranssons særegne talent som tegner. Derimot var han uten forståelse for Thv. Erichsen og hans "regnbuespecter". Han sier riktignok i et brev at han i Paris 1901–02 var langt inne i neo-impresjonismen, "men jeg fik "styggja" og omvendte mig til naturen og mig selv". Slike bilder kjennes heller ikke. Av gammel europeisk kunst interesserte han seg for Pieter Brueghel, Goya og fremfor alt Constable. Böcklins fantasikunst opptok ham sterkt under reisen i Tyskland 1901, og i Paris stiftet han bekjentskap med Gauguin og "tolleren" Rousseau. Den siste, med sin urskogsmystikk og ekte naivisme, var en kunstner han stadig vendte tilbake til.

A. kom hjem fra Paris i 1902 og slo seg ned på prestegården i Ålhus. Her fortsatte han å bo også etter giftermålet 1907, inntil han i 1911 fikk eget hus i Myklebust og tre år senere skaffet seg et småbruk i Sandalstrand. Møtet med hjembygda utløste alt det ekte og opprinnelige i ham, i pakt med tidens romantiske lengsel "tilbake til naturen", men samtidig med sterke realistiske drag. Han ville hente fram i dagen det egentlige Jølster, "denne os og mulddamp av gammelt hedenskap og urreligion", og han skildret naturen og menneskene med rik fantasi og malerisk frodighet. Han opplevde motivene i stunder av vâr og lydhør sansning, ofte om natten når astma-anfallene drev ham utendørs. Hans farge suget næring av selve jordbunnens svarte og rødfiolette, det skimrende gråfiolette i regnvått fjell, grågrønt og rustrødt i mose og lav og det lysende hvite i fosser og breer, i soleienes skinnende gule og rognebærenes røde. Særlig hadde han et fint øye for den rike skala av grønntoner som den regnfulle vår og sommer på Vestlandet lokker fram. Alt er sett nær ved, uten noe slør av lufttoner. "Han ser tværs gjennem luften og lige ind i tingen", skrev Henrik Lund i 1908, "-og derved nyder han lokalfarvens friskhed enten gjenstanden er nær eller fjern". A. formår i sine beste bilder å samle hele denne myldrende fargerikdom i en koloristisk helhet. Fargen er for A. likevel i kanskje enda høyere grad en bærer av visse følelser og stemninger, og det var for å gjenskape disse stemninger han egentlig malte sine bilder.

Det er tiåret mellom A.s to store utenlandsreiser 1902 og 1911 som er hans rikeste skapende periode. Tre betydelige utstillinger, i Kristiania 1905 og 1911 og i Bergen 1908 (enkelte bilder av ham hadde for øvrig vært å se på utstillinger i Kristiania allerede 1901 og 1902) slo fast hans posisjon, som Chr. Krohg hadde innvarslet allerede i Paris 1902. Han skrev: "Jeg tror om ham, at han vil blive den, der bedst vil hævde den norske kunsts stilling, baade hjemme og i udlandet". I Thieme-Beckers leksikon (1908) uttalte C.W. Schnitler seg like avgjort: "A. er et av de største og eiendommeligste talenter blant Norges unge kunstnere". Omtrent samtidig fikk A., visstnok som den eneste i landet, kunstnerisk stemmerett uten å ha deltatt på en eneste Høstutstilling. Rasmus Meyer bygde på grunnlag av Bergensutstillingen 1908 opp landets kvalitativt ypperste A.-samling, og i Nasjonalgalleriet var A., bare vel 30 år gammel, representert med tre bilder. De eldste bildene hans er gjerne nokså dystre, taler om ensomhet og isolasjon i et trangt bygdemiljø med innslag både av uhygge og grotesk humor. Det er bilder som Begravelsesdag i Jølster (1901), Hushaugen (1903), Varmen kommer i jorda (ca. 1903, Lillehammer Bys malerisamling) og de mange utgaver av priselde-(jonsokbål-) motivet (1902, -03, -08, -10, -12 og vel også senere), det flammende bålet i sommernatten "omgitt med mystikk, ugudelighet og rått hedenskap". Andre hovedverk er Kollen (1906, Rasmus Meyers Samlinger), et strengt og truende urtidslandskap i rugende frontalitet, Vinternatt på fjellstølen (1905), og med mildere toner Juninatt og soleier (i alt 7 varianter 1902-03), den fint sansede nattestemning Vårnatt i hagen (utgaver 1904, 1905 Bergen Billedgalleri, og 1909 Rasmus Meyers Samlinger), den koloristisk merkelige Vårkveldsol (1902), måneskinnsstemninger som Seter i måneskinn (1903, Rasmus Meyers Samlinger), og Tur i Jølster (1902, Rasmus Meyers Samlinger), en høstlig regnværsskildring. Etter at han i 1907 hadde stiftet familie, blir de lysere toner mer fremtredende: frodige hagescener med lekende barn, kvinner i lyse kjoler som plukker rabarbra, fargerike interiører. Vi merker også etter hvert nye impulser i hans kunst, ikke bare i motivvalget: en tilstramning i komposisjonen, et mer summarisk strøk, en klarere og blondere fargeskala, slik vi ser det i Vår med hvit hest (ca. 1914-16, Nasjonalgalleriet), det nesten Kittelsenske Kornstaur (1914), det djervt forenklede Priseldesteinen (ca. 1924), og den eiendommelige religiøse komposisjon i Jølster-miljø, Getsemane (1926). Men i bilder som Måneskinn i Dvergsdalen og Kvennagong (begge ca. 1915) finner vi den samme myldrende detaljglede og fargerikdom som tidligere. Mange bilder fikk han imidlertid ikke ferdig i senere år. Astmaen ble stadig verre, arbeidet på det tungdrevne småbruket krevde mye av hans tid og krefter, og han hadde også vanskelig for å fullføre et bilde når den opprinnelige stemning ikke lenger var der. En grunnleggende innsats gjorde A. som grafiker. Bortsett fra en eneste radering, Vår (utført ca. 1900 etter tilskyndelse av J. Nordhagen), er alle A.s ca. 50 blad tresnitt i svart-hvitt og farge, gjerne med motiver fra hans malerier. Det eldste daterte er et selvportrett fra 1904. Til de ypperste hører ellers Fugl på sten, Revebjeller, Kvennagong, Soleinatt, Maimåne, Plognatten, Jonsokbål, Juninatt i hagen, Vårnatt og seljekall. Til disse praktfulle blad med deres sterke, lysende farger kommer så en del trykk i svart-hvitt som Sandalstrand, Befringstøylene, og en rekke djervt karakteriserte studier av Jølsterfolk, som Lusekatrine, eller de groteske skildringer av det gamle bondemiljøet i illustrasjonene til Hans E. Kincks novelle Han som var så fæl til at fri. For A. var fargetresnittene et hendig middel til å prøve stadig nye fargekombinasjoner og stemninger. Han la gjerne fargene på trykkplaten med pensel, så virkningen nærmet seg maleriets, og malte også ofte direkte på det ferdige trykk.

Også som tegner skapte han karakterfulle ting. Et tidlig arbeid, Likdansen, skildrer med selvopplevelsens ekthet det grotesk-uhyggelige i en gammel Jølstertradisjon. I 1905 fikk han på Werenskiolds anbefaling i oppdrag av dansk Gyldendal å illustrere Bjørnsons En glad Gut, men han sa fra seg oppgaven i 1907. De utførte tegninger er ujevne og bærer preg av hans beundring for Werenskiolds tegnekunst, men har også fine personlige drag. Høyere når han i illustrasjonene til tre noveller av Hans E. Kinck (1913–17), den siste som nevnt med tresnitt, de to andre med tegninger i penn eller lavering. De fint utførte pennetegningene til historien om Rausilje-Nils har ekte Jølsterstemning. I en av dem har han med underfundig humor variert temaet fra tresnittet Vårnatt og siljekall med fjellet i bakgrunnen som tar form av en liggende naken kvinneskikkelse. Også her nærmer han seg Kittelsen. I sin synske fantasi og ofte drastiske billedbruk står han ellers dikteren H.E. Kinck nærmest. De traff hverandre alt i 1905 og knyttet et livsvarig og inspirerende vennskap. "Nå har jeg ingen å male for mer," skrev han ved Kincks død i 1926.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg