H. debuterte som maler i 1964. Hans arbeider viste påvirkning fra tysk ekspresjonisme, Edvard Munch, Arne Ekeland, Jackson Pollock, Franz Kline og George McNeil. H. var opptatt av forfatteren Henry Miller og ville bruke maleriet som et middel til å søke selverkjennelse og uttrykke egne erfaringer. Karakteristiske titler er: Nymphomania Blues, Orgie og Angrende selvmorder. Bildene var utført i en blandingsteknikk av tusj, olje og metallakk. H. fortsatte å male, men markerte seg senere sterkest som billedhugger og miljøkunstner. H. søkte nye veier i formspråk, materialbruk og utstillingsform. I 1965 vakte hans to figurer Homo Cyberneticus 1 og 2 (1965, privat eie) oppsikt og forargelse på Høstutstillingen. I disse tok han i bruk skrap som materiale. Også lyd og bevegelse inngikk som deler av skulpturene. Foruten skrap eksperimenterte H. med plast, jern, glass og kunstig belysning som virkemidler i relieffer og skulpturer. I 1969 stilte H. ut relieffer og skulpturer av glass der prosjektørbelysning inngikk som del av helheten. Selv om H.s kunst kan ha et abstrakt preg, var ofte naturformer og naturprosesser utgangspunkt for verkene. H. arbeidet ofte i serier med felles titler. En serie skulpturer av støpegods og glass fra 1970-årene har betegnelsen Molekylknuser, og en serie relieffer av sveiset jern Istid. Mange av H.s arbeider kan oppfattes som kritiske og ironiske kommentarer til moderne teknologi. Den siste alke, (1971) viser en alke bygd over en campingvogn som H. reiste gjennom sentrale industristrøk i Europa med. Det var en protestaksjon mot forurensing av havet. Aksjoner og demonstrasjoner i forbindelse med turneen ble filmet og bearbeidet til filmen SOS Ocean, som representerte Norge på filmfestivalen i Lübeck 1972. En stor del av H.s arbeider er gått tapt.