performancekunstner, mixed-mediakunstner, skulptør og maler

Kjartan Slettemark

Faktaboks

Født
6. august 1932
Fødested
Naustdal
Død
13. desember 2008
Dødssted
Stockholm, Sverige
av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør. 1965. Digitalt Museum

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Siden 1959 har S. virket som kunstner i Stockholm. Her mottok han tidlig varige impulser fra Jean Dubuffet og det spontanistiske maleri, noe som bl.a. nedfelte seg i akrylmaleriene Gråterskor (1964). Deretter gikk han over til å arbeide med plast i objekt- og assemblageform, hvor også anglo-amerikansk popkunst og fransk nyrealisme kom til å utøve en viss formal innflytelse. Første gang S. gjorde seg bemerket var i mai 1965 da hans plastassemblage NR: I 1965 (Trøndelag Kunstgalleri) ble ødelagt av publikum etter fremvisning i Unge Kunstneres Samfunns monter foran Stortinget. Det nye bilde han i juli sendte i bytte, ble det meget omdiskuterte kunstverket: Av rapport fra Vietnam: "Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør." (Nasjonalgalleriet, Oslo). Mellom et par store røde lepper formet til et skrik hang et blodstenkt amerikansk flagg ved siden av en lemlestet dukke under bokstavene "VIETNAM". Bildet rørte ved et uhyre følsomt tema og utløste sterke reaksjoner bl.a. fra konservativ presse. Tre ganger ble Vietnam-bildet utsatt for hærverk før det fikk politivakt. Seinere ble det steinet i Stavanger.

Etter 1965 har S.' virksomhet vært knyttet til Underground-bevegelsen. Hans kunst fikk nå en dobbelt funksjon: dels var den en kritikk av samfunn, livsstil og tenkning, dels et middel til S.' egen indre frigjøring fra ensidig rasjonalistisk kultur. I fargesprakende plastskulpturer som Hjernene (1966, Trøndelag Kunstgalleri) og Gutenbergs mareritt (1967) var kritikken spesielt rettet mot språket som kommunikasjonshinder og åndelig begrensning. Hovedverket fra denne periode er Trappen (1967, Moderna Museet, Stockholm), hvor et tykt lag plast påført et vell av kaotiske bokstaver og malte primitivistiske figurer, har rent ned over en anleggstrapp. Symbolikken er representativ og peker i retning av S.' syn på språk og fornuft som blindspor på veien mot den helhetlige eksistensform han søkte og så i det primitive menneske. S.' sterke ønske om å overvinne skillet mellom kropp og sjel, resulterte i at han som den første i Norden benyttet seg av kroppskunst. Utstyrt med malte og bokstavpåsatte klær og plastmasker gjennomførte han et stort antall happenings og "aksjoner" (1967 - 69). Med symbolske handlinger og rollespill rettet han velfunderte angrep mot samfunnets politiske, kunstneriske og religiøse institusjoner. I 1969 diagnostiserte en sosialpsykiater S. som et "Borderline-case" og ville underkaste ham et behandlingsopplegg pga. hans originale utseende og uvanlige kunstaktiviteter. For å fri seg fra anklagen sendte S. den på karakteristisk måte i retur med en utstilling som omhandlet hans "fall" (tilfelle) og hele det rasjonalistiske normalitetsbegrep. Da han med god grunn nå oppfattet seg som forfulgt, okkuperte han Moderna Museet året etter og søkte om "innenrikspolitisk asyl". En fremtredende fase av S.' kunstneriske virksomhet var de tre år han arbeidet med å transformere president Nixons identitet over til sin egen. Først laget han en plakat med en kaffedrikkende Nixon (1971). Den ble hengt opp som giftreklame rundt i Stockholm. Deretter gikk han over politikeransiktet med saks og lim og laget Nixon Visions (1971, Trøndelag Kunstgalleri, Norsk Kulturråd, Göteborgs Konstmuseum, Norrköpings Konstmuseum, Stockholm Stad) - 64 collager som nå tilhører hans mest kjente verk. Nixon-Passet (1974) inneholdt et foto av Nixon forsynt med S.' eget hår og skjegg og var signert "kjARTan". Med dette avsluttet han perioden og reiste til USA. Hans mest gjennomgripende identitetsforvandling fant likevel sted det året han opptrådte forkledd som Puddel (1975 - 76). S. åpnet deretter et eget galleri "Moderata Museet". Her viste han innledningsvis Konstitoriet (1976 - 77, Moderna Museet, Norrköpings Konstmuseum), som bestod av en samling fargerike og plastbelagte bakverk i form av partipolitiske M-symboler og utstansede politimenn. I 1978 fulgte den samtidsarkeologiske utgravingen Kotteriet (Moderna Museet, Norrköpings Konstmuseum), hvor deigen var erstattet med kongler supplert med colabokser, glorete barneleker og annet søppel. Fra da av har S. arbeidet med en form for ny-psykedelisk design og fargebruk, slik man kan se i Textvideotavlene (1980 - 81, Amos Andersons Konstmuseum, Helsinki) og i de store flakene av plastinnslåtte layoutrester, som Time Zero (1982, Nasjonalgalleriet). På det figurative området gjorde denne tendensen seg gjeldende i en serie rituelt brukte Søppeldukker (1980 - 82), Trøndelag Kunstgalleri) laget av sammenteipede plast- og papirobjekter med selvlysende trafikkvarslere som sokler. I 1982 gikk han over til å bruke tørkede blomster og blomster i sine veggbaserte og ikke sjelden figurative plastmontasjer, samtidig som det rent komposisjonelle element ble viktigere. Gjennom 60- og 70-årene markerte S. seg også som filmmaker. Siden 1978 har han i tillegg stått fram som en høyst særegen polaroidfotograf og videokunstner. Hans videoer er, som f.eks. i Videoandaktene (1981 - 82, Trøndelag Kunstgalleri), ofte verbale og visuelle selvbetraktninger med hovedvekten lagt på å formidle den spesielle eksistens- og bevissthetsform som dette elektroniske mediet kan gi betrakteren. S.' kompromissløse selvutlevering har gitt den kritiske og provokative siden av hans kunst stor gjennomslagskraft. Men det anarkistiske element i kritikk og estetikk har også vært ledsaget av en søkende antirasjonalistisk grunnholdning. Sammen med hans samtidskulturelle følsomhet og dype selvrefleksjon har denne søken resultert i et mytologisk symbolspråk, rikelig forsynt med filosofiske og psykologiske tolkningsmuligheter. Motstanden S. har møtt med sin kunst, f.eks. oppfatningen at den er preget av "lav ferdigkvalitet", og ikke "stueren", har forhindret ham fra å leve av den. Først med de retrospektive utstillingene i 1982 var tiden moden for et forsiktig gjennombrudd i Norge.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg