Karin Friis

F. arbeidet i 12 år som journalist fram til 1969. Hun malte som ung utelukkende nonfigurativt, konsentrert om jordfarger og stofflige virkninger, oppmuntret av sin første mann. I 1970 tok hun malingen opp igjen med Engebret og satte seg inn i fremstilling av lys og rom ved et bevisst fargevalg. F. arbeider i dag parallelt med to motivkretser og teknikkker: landskap i olje på lerret eller plate etter skisser ute eller med spontane fantasibilder i olje og collage på papir. I en serie små landskapsbilder (1976) er det fremdeles fargene og ikke linjene som skaper bildenes stemning. Andre landskaper kan være mer stedlig beskrivende, impresjonistiske i uttrykk, om enn utført med blandete farger og palettkniv. Ser vi så på F.s fortellende fabelbilder, er det et tydelig slektskap så vel i motiv som i form med Marc Chagall, Gustav Klimt og Kai Fjell, malere som alle opptar henne sterkt. Foruten oljefargene anvender hun gips, papirutklipp og lim, gull og bivoks i sine arbeider. Typisk for motivkretsen er temaer som mann, kvinne, barn og fabeldyr. Fargene er klare og strålende, klart dekorativt brukt i flaten, eksempelvis i Liten Jomfru (1972), Kyllingen (1976), Hustru (1977) og Presten og korguttene (1978). Kritikken har ofte brukt ord som sprudlende, sorgløs og oppløftet om F.s kunst.