maler, tegner og scenograf

Kai Fjell

Faktaboks

Født
2. mars 1907
Fødested
Skoger
Død
10. januar 1989
Dødssted
Oslo
Alternative navn
Fjell, Kai Breder

Modellenes hyllest, 1936. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Violinen, 1947. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Illustrasjon til Walt Whitman, "Sangen om meg selv", Oslo 1947, 1947. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Gratulanter, 1937. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

Ufred, 1943. Nasjonalmuseet,

av . Begrenset gjenbruk

F. vokste opp på Andorsrud gård i Skoger og tok middelskoleeksamen i Drammen 1924. Han vantrivdes på skolen. Den første som forstod hans begavelse var imidlertid tegnelæreren ved Latinskolen, Nils Schjelbred. Han lot F. gjøre det han ville i timene, lånte ham endog sine egne malersaker. Schjelbred er den eneste F. selv oppgir som betydningsfull for sin kunstneriske utvikling.

Faren hadde i 1923 kjøpt gården Nordby halvannen mil øst for Elverum. F. arbeidet i to år på bruket og mottok inntrykk av landsens liv og naturens rytme som senere kom hans kunst til gode. Han tegnet, malte og skar i tre i fritiden og reiste iblant til hovedstaden for å se kunst.

I 1926 brøt han over tvert, og ble elev ved Carl von Hannos malerskole og begynte året etter i annen frihåndsklasse på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under August Eiebakkes ledelse. F. bestod opptaksprøven på Statens Kunstakademi, Oslo høsten 1927 og fulgte undervisningen de tre første månedene av vårsemesteret 1928.

I utdannelsestiden hadde F. det meget vanskelig og måtte flytte til stadig tristere hybler. Han kjempet mot en mindreverdsfølelse som bare ble verre da han kom på Akademiet og traff "alle dem som var så gode at de kunne male akkurat som Revold og væl så det. - - Jeg var jumbo og umulius - har aldri kunnet lære. Revold hadde ingen glede av meg".

F. led av "autoritetsslaveri" og holdt på å gi opp. Han ble medeier av Studio Moderne og arbeidet fram til 1931 som reklametegner og dekoratør. Etter forlovelsen med Ingeborg flyttet han til hennes mor, og da de giftet seg fikk de et atelier på loftet i Bygdøy alle 62. Der bodde familien til 1946.

Et salg og honorar for illustrasjoner til en barnebok av tanten Marie Hamsun gjorde det mulig for F. å reise til Paris i 1930. Han drog nedover sammen med billehuggerne Ørnulf Bast og Nils Flakstad, men synes ikke å ha fått mye ut av turen.

Avgjørende betydning fikk derimot den omfattende utstillingen av tyske ekspresjonister i Kunstnernes Hus, Oslo vinteren 1932. Disse malerne, som turde satse på sin egenart og gav så sterke uttrykk for sitt indre liv, virket frigjørende og gjorde ham sikrere og mer målbevisst.

Sommeren 1932 reiste han sammen med Harald Kihle til Flatdal i Telemark og i desember samme år debuterte de begge i Oslo Kunstforening. F. viste tegninger og et halvt hundre mørkstemte malerier med titler som Elg i byen, Tømmermannens sønn, Borddans og Etter maskeraden. Nesten alle de utstilte arbeidene er i dag forsvunnet. De som er igjen virker lite avklaret, men røper koloristisk begavelse og rik fantasi. Pola Gauguin skrev noen rosende ord, for øvrig var kritikken blandet.

De følgende år tok F. opp dystre, ofte makabre motiver, i 1933 bl.a. Utkastelsen og Voldsmannen (Nasjonalgalleriet), i 1934 Barnemord og Fadervår, i 1935 Fangen og i 1936 Likkjøreren, flere av dem med sosial undertone. Det er intenst subjektive, nesten ekstatiske malerier som speiler et nervøst, overfølsomt sinn. En lysere, mer optimistisk karakter har kompliserte figurbilder som Under takrenna, Modellenes hyllest (Nasjonalgalleriet), Kalven reiser seg (Nasjonalgalleriet), alle 1936, og Musikanten (1937). Alle disse var med på F.s sensasjonelle gjennombruddsutstilling i Kunstnernes Hus, Oslo vinteren 1937. De er gjennomgående preget av en langt rikere og mer høystemt koloritt enn hans tidligere verker. Svarte og gråbrune dominanter blir avløst av blått, grønt og innslag av lysende rødt og gult. Disse romantisk fabulerende komposisjoner forener ekspressiv kraft med koloristisk rikdom og fylde.

F. stod med ett som en av de mest begavede yngre norske malere. Han ble fremhevet som den mest opprinnelige malerbegavelse i sin generasjon, og kritikerne påpekte slektskapet med Edvard Munch. Det er da også trekk ved bildenes dekorativt forenklede linjerytme og det suggestive stemningsinnhold som røper hva Munch har betydd for ham (jfr. Morgen 1937, gjengitt i Kunst og Kultur 1961 s. 82). Mønstringen viste at F. hadde fått impulser fra mange kanter, men at han i sine nye bilder hadde maktet å smelte alle inntrykk om i et helt personlig formspråk. F. var tidlig opptatt av Freud, av Jung, Adler og psykoanalysen. Slektskapet med surrealismen, som gjorde seg gjeldende i en utstrakt, ofte overraskende bruk av symboler og vilkårlige størrelsesforhold, festet kritikerne seg mindre ved.

F.s rikeste inspirasjonskilde har likevel vært norsk folkekunst. Det ble enda klarere etter utstillingene hos Holst Halvorsens Kunsthandel, Oslo 1940 og Moderne Kunst 1946. Mange av de bilder F. malte kort før og under krigen var preget av en rik ornamental utbrodering av flatene, glidende strøk og myke overganger fra fargeklang til fargeklang. Hektisk lidenskap ble avløst av en roligere, mer harmonisk utfoldelse, det uflidde ekspressive uttrykk av forfinelse og raffinement, en praktglede som leder tanken til norsk folkekunst, stundom også til Bysants og til Østen. Det gjelder så vel oljebildene som hans tallrike pasteller, en teknikk han tok opp omkring 1940.

I 1939 hadde F. kjøpt et feriested i Flatdal, og i 1946 flyttet familien inn i en eldre villa omgitt av en stor frodig have ved Strandveien på Lysaker. Her trakk F. seg mer og mer tilbake. Han isolerer seg gjerne i sin egen verden og reiser nødig inn til Oslo.

Etter krigen har F. brukt en stor del av sin arbeidskraft til teaterdekorasjoner (som scenograf har han gjort en banebrytende innsats), bokillustrasjoner og dekorative arbeider. Tegningene er preget av spontane innfall, en myldrende assosiasjonsrikdom. De er gjennomgående nærmere beslektet med surrealismen og dens signaler fra underbevisstheten, enn maleriene. Hans illustrasjoner til beslektede lyrikere som Whitman, Gill og Arneberg hører til hans ypperste frembringelser.

I F.s malerier fra etterkrigstiden finnes tendenser til en fastere og klarere utformning av figurene, som kan få et preg av kjølig fjernhet. Bilder som Våkenatt (1949–52) og det monumentale Den sunkne by(1954) preges av en stram dekorativ forenkling i store ubrutte fargeplan, mens småflekkede strøk er karakteristisk for Elvefaret (1957). I 1962 fullførte F. det omfangsrike Instruktøren (olje, Kreditkassens resepsjon, Oslo) og i årene 1967–71 malte han sitt største staffelibilde Tømmerhuggeren (405x440 cm, privat eie) som også skulle bli hans siste oljemaleri. Senere har F. utført pasteller, tegninger og grafikk.

Det ene grunntema i F.s bilder er spillemannen, et symbol på kunstnerens lengsel og drøm. Det andre og helt sentrale er kvinnen, symbolet på naturen og fruktbarheten. Han skildrer henne i alle livets stadier. Hun kan være naken eller kledd i praktfullt skrud, trone fjern og utilnærmelig, svinge seg i dansen eller sitte nedbøyd i sorg. Oftest er hun den unge forventningsfulle kvinne som drømmer om livets lykke.

F. har også malt enkelte portretter, blant dem det tidlige av den som kunstner nær beslektede Erik Harry Johannessen (1934, Rolf Stenersens Samling), av Knut Hamsun (1950) og to portretter av Agnes Mowinckel (1953 og 1958), det første et representativt bilde utført på oppdrag fra Nationaltheatret. Han har også malt enkelte selvportretter og tegnet karikaturer.

For F. er det å male et spørsmål om innstilling fra begynnelsen av. Ved å forstå en ting forstår han noe annet og noe annet igjen. Til han får tak i rytmen i en stor helhet. Så går det som i en feber. F. har hevdet at alt i hans kunst har en symbolsk utformning og at alt foregår på et indre plan. "Jeg kan si det slik at en overgir seg til naturkreftene, blir et prisme de spiller i. Og jo mer en overgir seg desto større skaperkraft". Det er følgelig et element av mystikk i F.s forhold til kunsten. Men maleren skal ikke arbeide som i trance uten kontroll over det han gjør. Han skal rense opp i underbevisstheten ved bevissthetens hjelp. Bare den som kjenner sin bevissthet og har kontroll over den har kanskje lov til å utslette den noen øyeblikk.

F. vil male bilder som er så rike og kompliserte i sitt følelsesinnhold at de stadig åpenbarer nye sider av sitt vesen for oss. Nettopp derfor krever de mye i retning av fordypelse og innlevelse.

I norsk kunsthistorie har F. en sentral stilling innenfor den visjonære romantisk-ekspressive retning som videre omfatter kunstnere som Erik Harry Johannessen, Arne Ekeland og veversken Hannah Ryggen. I 1930-årene stod denne gruppen i et visst motsetningsforhold til den formalistiske retning som Georg Jacobsen og hans elever var de mest rendyrkede eksponenter for.

F. har hatt betydning for enkelte yngre norske malere, blant dem Victor Sparre (Smith).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg