S. viste tidlig interesse for tegning og maling og mottok noe undervisning av bl.a. Gustav Undersaker. Som 13-åring deltok hun på Sommerutstillingen i Trondheim Kunstforening hvor hun vant oppmerksomhet. Hun gikk målbevisst inn for å bli kunstner og utdannet seg videre, først under H. K. Stabell i Trondheim , siden på Kunstakademiet i Oslo. Da familien i 1947 flyttet til Antwerpen fortsatte S. sine studier i Belgia. Også før dette hadde hun reist en del og mottatt internasjonale impulser. I 1948 debuterte S. med separatutstilling i Oslo Kunstforening, der hun viste malerier, tegninger og grafiske blad, mange med motiv fra en reise i Middelhavslandene. Sommeren tilbrakte hun som André Lhotes elev i Paris. I undervisningen her ble det lagt stor vekt på en strukturert billedoppbygging og bevisst fargebruk. Etter foreløpig endt utdannelse i 1950 drev hun en utstrakt utstillingsvirksomhet, samtidig som hun engasjerte seg kunstpolitisk. Fram til omkring 1954 arbeidet S. figurativt, gjerne med kantete former preget av konturvirkning samt en forholdsvis behersket koloritt. Hun eksperimenterte med billedplan og forskyvninger, som i Båter og garn (1953-54, Oslo kommunes kunstsamlinger, vist Høstutstillingen 1954).
I 1954 flyttet S. til Paris hvor hun var den første av en rekke nordmenn hos Stanley W. Hayter i Atelier 17. Her mottok hun avgjørende impulser i retning av nonfigurativ billedkunst, og disse impulsene modnet under et opphold i den spanske byen Cadaques året etter. På sin separatutstilling i Galleri Per, Oslo i 1956 viste hun bl.a. grafikk preget av Hayters fargeraderingsteknikk, med flere lag farge i dypetsede plater. I Granitt II (1955, Nasjonalgalleriet, Oslo) inngår store avrundede svabergformer, et tema som tas opp flere ganger med årene. Paris (1955, Nasjonalgalleriet) preges av fast kubistisk påvirket oppbygging, noe som kort tid etter forsvinner til fordel for en friere komposisjon. Begge trykkene er holdt i overveiende sort, grått og hvitt med sparsomt innslag av blå-rødt eller blått og gult. S.' lyst til å eksperimentere vises i et annet trykk, utført i blandingsteknikk (etsning og kobberstikk, 1956, Nasjonalgalleriet). Dette er i sort, grått og hvitt med rolige flater i kontrast mot spinklere linjenettverk. En viss innflytelse fra Hans Hartung og Pierre Soulage anes.
S.' arbeider var med på å skape debatten om nonfigurativ kunst i Norge i 50-årene. Delvis som en reaksjon på motstanden innenfor det etablerte kunstmiljøet dannet S. sammen med bl.a. Finn Christensen, Gunnar S. Gundersen, Tore Haaland, Halvdan Ljøsne, Carl Nesjar og Odd Tandberg gruppen Terningen, en forholdsvis løs sammenslutning hvor de i fellesskap søkte å bedre sine utstillingsmuligheter. Den første mønstringen høsten 1956 i Galleri KB, Oslo vakte oppsikt, og gruppen utgjorde i de nærmeste år en viktig kjerne i norsk kunstliv. Både i 1958 og -60 utstilte de sammen som Gruppen på Høstutstillingen. Men nettopp den vekt som ble lagt på anvendbarheten av det nonfigurative medførte flere oppdrag for de unge. Utsmykkingen av trappehallen i Sentrum kino, Oslo (1956) er i svart, hvitt og grått i klart avgrensede felt. S. leverte tegningene, mens hun sammen med Carl Nesjar utførte dekorasjonen i olje på mur. Etter forslag fra arkitekt Erling Viksjø utførte S. i 1957-58 dekorasjoner i sandblåst betong til det nye Regjeringsbygget. Foruten henne arbeidet Carl Nesjar, Tore Haaland og Odd Tandberg med dette prosjektet. S.' dekorasjoner består av store rolige flater kontrastert med knippe- og viftelignende former. Sandblåseteknikken gav mulighet til stor variasjon i flatebehandlingen. På separatutstillingen i 1959 var bildene i et konsekvent nonfigurativt formspråk dominert av rødt og svart. Under inntrykk fra abstrakt ekspresjonisme synes imidlertid malemåten etter hvert friere, og maleriene fra begynnelsen av 60-tallet preges av en stadig utvikling. Inspirert av Robert Rauschenberg lar hun avisbiter og tøyrester inngå i flere bilder. Inntrykk fra Antonio Tapies' materialbilder kan også spores. Særlig i denne typen arbeider skjedde det omkring 1964-65 en utvikling mot et friere, kraftigere fargebruk. Også bruken av brede, flytende strøk viser at hun nå arbeider mot et mer spontant formspråk i spenningsfylte komposisjoner. I motsetning til den konkrete, geometriske kunsten som var i overvekt blant S.' abstrakte og nonfigurative samtidige, søkte S. de mer spontane, ekspressive løsninger. I In the picture (1964, Nasjonalgalleriet) dominerer røde klanger, mens hun tidligere lot svart danne hovedaksenten. Komposisjonene fanger bevegelser eller forløp som synes å fortsette ut over rammekanten, ut fra knute-lignende sentra, og romligheten baseres på kontrastene mellom vibrerende flater og myndige, bare tilsynelatende spontane strøk.
På Festspillutstillingen i Bergen 1966 var bildenes formater gjennomgående store og demonstrerte evne til å organisere kompliserte komposisjoner basert på et oppløst formspråk. Dristigheten i fargebruk, form og rytme var påtagelig, samtidig som utnyttelsen av collage og materialeffekt var oppgitt. En transparent, luftig koloritt sammen med noe i selve komposisjonene antydet at kunstneren igjen bygget noe mer direkte på natur-observasjoner, f.eks. Svart sol (Göteborgs Konstmuseum, 1965). S.' deltagelse på forskjellige tema-utstillinger som Kunst i Betong, 1965, viste hennes interesse for andre materialers uttrykksmuligheter. Mens utsmykkingen i Norges handelshøgskole i Bergen ble løst mer tradisjonelt med akryl på vegg (1966-70), ble utsmykkingen til Norges landbrukshøgskole på Ås (1969-70) mer en fortsettelse av den til Regjeringsbygget. Her valgte hun betong, det samme materialet som veggene og søylene. Kantete blokker skyver seg fram og tilbake i et dypt relieff og minner umiddelbart om en klippevegg. Et altfor monumentalt inntrykk er motarbeidet ved at blokkenes dimensjoner er holdt innenfor en modul som er mindre enn menneskekroppen. Til relieffet ble det brukt forskaling av forhåndsbehandlede isoporplater. Resultatet er en overflate som skifter fra knudrete til silkematt og porøs. Relieffet løses opp med slisser av plexiglass med lys bak, slik at plutselige lysstrimler og fargeglimt lyser opp det ellers grå og svarte. Lyset og fargene, som styres elektronisk, skifter stadig. En annen type eksperimentell utsmykking utførte S. sammen med Bjørn Engø til Stovner skole i Oslo (1971-73, fjernet 1982). Her ble det brukt polyesterrør i kombinasjon med utendørs mur til å skape rom.
Da S. i 1966 flyttet tilbake til Norge ble hun trukket inn i kunst- og kulturpolitikken. Hun var med i Kulturrådet fra dets begynnelse. I flere sammenhenger var hun med på å forbedre billedkunstnernes kår bl.a. gjennom krav om økt bruk av billedkunst i det offentlige. Interessen for kunstnerisk utforming av nærmiljøet førte til dannelsen av Park 62 (1971-75). Gruppen bestod av Irma Salo Jæger, Berit Soot Kløvig og S. På bakgrunn av felles interesse for miljøproblematikk ble det holdt utstillinger og seminarer.
Etter å ha drevet fargene i maleriet meget høyt opp mot kraftige, kjølige røde og blå nyanser, iblant også lysende rosa eller gult, ble S. igjen asketisk utover i 70-årene. Det lette og labile ble erstattet av mer beherskede eller dramatiske landskapsformer. Diptyque (1974, Oslo kommunes kunstsamlinger) viser en fornyet interesse for formen, likeså Sort himmel (1976, Oslo kommunes kunstsamlinger) med sine store, svulmende volumer. Begge er holdt i sort, grått og hvitt med sparsom bruk av brunt. Beskjeftigelsen med offentlige utsmykkinger har gjort at S. også har arbeidet med skulptur. I de senere årene har hun bl.a. utført to marmor-relieffer for cruise-skipet S/S Norway (1980) og Skådalen skole for hørselshemmede i Oslo (1980-82).
S.' redsel for å stivne i formalisme har ført til en ny utvikling mot løsere former og lysere farger ved begynnelsen av 80-årene. Utstillingen i Galleri Riis, Oslo 1984 viste slørlette luftige lerreter som kunne minne om fossefall i lyse monokrome komposisjoner. Formatene er blitt noe mindre enn før. Da S. 1981 ble professor ved Kunstakademiet etter Alf-Jørgen Aas, var hun den første kvinne i denne stillingen i Norge.
