N. vokste opp i Larvik og i Brooklyn, New York. Utdannelsen ved Pratts Institute før krigen gav ham internasjonale impulser og kontakter som senere har preget hans virksomhet som kunstner. N. begynte som maler, og hadde stilt ut i bl.a. Larvik Kunstforening før han debuterte på Høstutstillingen i 1949. I begynnelsen av 50-årene bodde han i Paris og fulgte Stanley William Hayters undervisning i grafiske teknikker på Atelier 17, samtidig som han var elev av Jean Pons. Påvirket av fransk og amerikansk maleri søkte N. tidlig det abstrakte formspråk, med utgangspunkt i naturen. I 1965 slo han seg sammen med bl.a. Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen og Inger Sitter og dannet gruppen Terningen. Gruppen markerte et fellesskap for norske billedkunstnere som malte abstrakt, og var en ramme om felles utstillingsvirksomhet, bl.a. på Høstutstillingene. N. deltok i Terningens utstillinger i Galleri KB, Oslo 1956–58. På høstmønstringen samme sted i 1957 var han representert med maleriet Jarsteinen (1956–57, Riksgalleriet), betegnet av øistein Parmann som utstillingens beste bilde. Vibrerende blåsorte og hvite flater holdes sammen av flekker i gule valører; kystlandskapet som har vært inspirasjonen, skimtes igjennom.
I 1956 fikk N. kontakt med Regjeringsbygningens arkitekt, Erling Viksjø, som så den abstrakte kunstens muligheter i sammenheng med arkitekturen. Hans patent, veggbekledningsmaterialet naturbetong (sementmørtel med naturstein), gav store dekorative muligheter.
N. arbeidet med utvendig og innvendig utsmykking av Regjeringsbygningen sammen med bl.a. Tore Haaland, Inger Sitter, Odd Tandberg og Kai Fjell. Naturbetongen ble tegnet på ved hjelp av sandblåsing. På f.eks. trappereposet i 4. etasje har N. laget et abstrakt landskap. Flatens fargetoner varieres alt etter graden av fjernet betong, skjærgårdssteinen trer fram og gir liv til flatene. I 1957 fikk N. kontakt med Pablo Picasso, som fattet interesse for sandblåsing på naturbetong og leverte tegninger til dekorasjoner av Regjeringsbygningen (1958–71). N. overførte Picassos tegninger til stort format. De store utvendige dekorasjonene på veggen mot Akersgata ble ferdig i 1971. N. samarbeidet med Picasso om flere monumentalskulpturer f.eks. Totempel (1965) i Kristinehamn, Sverige, med et sterkt stilisert kvinnehode som ruver på en stolpe. Figuren er av betong og 15 meter høy. Den siste skulpturen i dette samarbeidet ble utført etter Picassos død i 1973, en badende 8,5 meter høy kvinne (1975) er plassert i et vannbasseng i Rolling Meadows utenfor Chicago.
Ved Institutt for kjøleteknikk, Norges Tekniske Høyskole, eksperimenterte N. i 1969 med teknikker som tillot naturprosesser å komme til syne i kunstverket. Hans helårsfontener er et resultat av arbeidet med å la det ytre klima innvirke på skulpturens formuttrykk. Den første ble satt opp foran Landbrukshøgskolen på Ås 1971, en stålkonstruksjon hvor vannet og lyset får formene til å bevege seg om sommeren, mens den blir kledd med istapper og krystaller om vinteren. Elektrisk lys og gassflammer innvendig får den til å glitre. Helårsfontenen Kloden (bestilt Moderna Museet Stockholm, uplassert) består av en dobbeltspiral med helningsvinkel på 2–3 grader. Ved regn eller fin sprut fra vanndyser oppstår dråpedannelse; på grunn av helningen glir dråpene sakte nedover og skulpturen gir illusjon av å dreie seg om sin akse. Kloden har innvendig belysning som får den til å glitre i vinternatten. I 1980 fikk N. i oppdrag å lage en Helårsfontene til vinterolympiaden i Lake Placid, USA, til minne om skøytestjernen Sonja Henie. Skulpturen kombinerer hennes arabeske og de fem olympiske ringer. Også denne skulpturen skifter uttrykk etter værforholdene og blir kunstig belyst om vinteren. I Helårsfontene (innviet 1980) utenfor Moss rådhus, har N. benyttet andre former og materialer. Et hesteskoformet basseng inneholder fem vannfylte prismer i akryl, noen stående og andre liggende. Prismene reflekterer og bryter lyset i spektralfarger. N. har også laget såkalt lydskulptur. Utenfor Bredtvet senter for logopedi, Oslo (1968–71) har han laget to store stemmegafler i betong, og lydrelieffer av stål inne i korridorene er sveiset sammen bare i den ene enden, slik at de avgir lyd ved berøring. Det er også montert flate trommer som kan spilles på. Kunst som inngår i et miljø er en hovedinteresse hos N.
Helt siden 50-årene har N. vært opptatt av fotografiets muligheter, og han har også laget filmer. I sine fotografier fremkaller han naturens egne former og stofflighet ved nærsynt iakttagelse av isroser, blankskurte svaberg, samt furete menneskeansikter. I perioden 1964–68 var N. medlem av Groupe Internationale de l'Architecture Prospective, Paris, hvis målsetting var å skape forståelse for kunst og design i ute- og innemiljøer. Fra 1966 deltok han i gruppen EAT (Experiments in Art and Technology) med Wilhelm Klüver og Robert Rauschenberg, og fra 1973 ved Center for Advanced Visual Studies ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I 1978 deltok N. i en gruppe fra MIT, med Otto Piene i spissen, som stilte ut prosjekt Centerbeam ved Dokumenta i Kassel, en skulptural konstruksjon beregnet å anskueliggjøre former for energi. Også i Norge har N. samarbeidet med andre kunstnere. Sammen med John Nordhuus vant han konkurransen om utsmykking av Bøler svømmehall (1982), og sammen med bl.a. Odd Tandberg har han arbeidet med utstillingsprosjektet Plast i kunst (vist Lindau 1977 og Kunstnernes Hus, Oslo 1981). N. har holdt en rekke foredrag ved universiteter, museer, i radio og TV i USA og Europa. Interessen for kunstformidling har også ført til et utstrakt forfatterskap i aviser og tidsskrifter. I de siste årene har N. igjen stilt ut malerier. Han arbeider med en blanding av akryl og sand på papir eller lerret, som f.eks. Kystbilde (1976–80, Nasjonalgalleriet, Oslo). Akrylen tynnes ut til den minner om akvarell. Fargene er gjerne blått, beige og grått. Det er fremdeles abstrakte motiver som opptar ham. De er ikke direkte gjengivelser, men spontane kunstneriske tolkninger av opplevelser.
