W. fikk interesse for billedkunst gjennom sin far, og begynte i pottemakerlære hos Emanuel Simonsen i Sandnes. To år etter sin første separatutstilling i Stavanger Kunstforening debuterte W. på Vestlandsutstillingen i 1957 med portrettbysten Eva og på Høstutstillingen med bysten Ernst. Etter endt utdannelse flyttet han tilbake til Stavanger der han utførte Folungene i Johannesparken (1960). W.s virksomhet har vært konsentrert om faste utsmykkingsoppdrag. Hans formspråk har siden akademitiden vekslet mellom figurasjon, ulike former for stilisering og abstraksjoner til det helt nonfigurative uttrykk, bestemt av oppgavens art. Man kan i hans arbeider spore en viss begeistring for billedhuggere som Constantin Brancusi, Naum Gabo, Nikolaus Pevsner, Marino Marini og Henry Moore. Parallelt med tradisjonelle portretter og dyreskulpturer i leire og bronse, har undersøkelser av nye materialers muligheter i skulpturell sammenheng også ført til eksperimenter med forskjellige teknikker og uttrykksformer. I 1960-årene var W. opptatt av å arbeide direkte med forskjellige sveiseteknikker i materialer som jern og stål, messing og kobber. Disse arbeidene er sterkt abstrahert i retning av det nonfigurative, som f.eks. Ensom fugl (Høstutstillingen 1966), en dynamisk abstraksjon i kobber, og relieffet Tanker i jern (Høstutstillingen 1967), hvor materialet er tilført akrylfarger W. har mottatt sterke inntrykk fra fjellformasjoner ved havet, sandstrender og slipt stein. I relieffet Møte med tiden (jern 1968, Stavanger Aftenblad) er det bygd opp en rytmisk komposisjon i enkle horisontale og vertikale plan holdt sammen av faste akser og med assosiasjoner til hav, himmel og skipsformer. Forrevne skipsvrak langs jærstrendene har gitt inspirasjon til flere abstrakte skulpturer, f.eks. Havet tok (Høstutstillingen 1969), en diagonalt steilende skipskropp. De samme teknikker og materialkombinasjoner tas i bruk i en rekke større utsmykkingsoppgaver fra overgangen mellom 60- og 70-årene. I 70-årene ble interessen for ulike materialers kombinasjonsmuligheter vekket, samtidig som det innholdsmessige ble sterkere aksentuert. Samfunnsproblemer kom mer direkte til uttrykk, f.eks. i Symbolets tragedie (Vestlandsutst. 1972), et sterkt abstrahert bilde av fredsduen som styrter til jorden med brutte vinger og opprevet bryst. Det sveisede stålet er ekspressivt malt i rødt, hvitt og svart. I den nonfigurative skulpturen Saneringssatan (utst. 1971) og i relieffene Trafikkdøden og Ut i verdensrummet (begge utst. 1974) tok W. også opp vår sivilisasjons teknologiske utvikling og miljøproblemene. Fra omkring 1975 ble W.s skulpturer mindre provoserende, og mer poetiske og optimistiske i sitt uttrykk. En ny fase innledet skulpturen Egget (1975, Stavanger Faste Galleri), i 1979 utført som monumentalskulptur (Nytt håp 1979, Rogalands Distriktshøgskole). Sammenkobling av materialkontraster gir her en bredere opplevelse av rene formkvaliteter. W. har også utført flere utendørs lekeskulpturer, gjerne satt sammen av prefabrikerte betongelementer. I perioden 1969-73 var W. med på å bygge opp fagmiljøet på Vestlandets Kunstakademi som lærer i skulptur og eksperimentell utforming. Han fortsatte sin pedagogiske virksomhet som hovedlærer i skulptur ved Kunstskolen i Rogaland fra 1978.