R. kom fra enkle kår i Malmö, utdannet seg som folkeskolelærer og arbeidet i skolen i 11 år. Hos den danske maleren Frederik Krebs i Lund lærte hun de tradisjonelle regler for tegning, komposisjon og fargebruk, men vesentligere var kanskje det kunstnermiljø hun ble ført inn i. I 1922 sa hun fra seg lærerstillingen og fikk et lite reisestipend som hun brukte til en studiereise til Dresden. Her traff hun bl.a. den norske maleren Hans R. og i 1924 slo de seg ned på et småbruk på Ørlandet ved Trondheimsfjorden. Begge var ukjente som kunstnere, men levende interessert i alt som rørte seg i norsk kunstliv. R. hadde tatt noe vevundervisning i Malmö og foretrakk den tidkrevende prosess med å arbeide med ull og vev fremfor pensel og palett. Hun la helt fra begynnelsen av vekt på å utføre alle ledd i vevprosessen selv, fra ullklipping, karding og spinning til plantefarging og veving. Hun vevde uten bruk av kartong eller arbeidstegning, hadde en sterkt utviklet billedskapende evne og visuell hukommelse og dessuten en uredd og utradisjonell holdning til det samtiden anså som norsk billedvevteknikk og nasjonalt fargesyn. Hennes tepper ble skapt ut fra ønsket om å formidle et budskap av politisk, sosial, moralsk eller religiøs karakter. Hele sitt liv var hun en opprører og fredsforkjemper, og veven var hennes våpen i kampen mot urett og menneskelig fornedring.
De første teppene, Evas datter (1922) og Høst (1924), bærer preg av å være utført av en som ikke behersker vevteknikken. R. var imidlertid aldri opptatt av en perfekt teknikk, heller ikke av å veve etter andres tegning eller å arbeide med motiver som var typiske for kvinnelige kunstnere. Hun introduserte en ny motivkrets i norsk vevkunst og valgte sitt eget formspråk. R. holdt riktignok alltid sine figurer i flaten, og forsøkte aldri å bryte denne med perspektivtegning eller bruk av lys og skygge. Likevel lå hennes figurtegning nærmere det samtidige senkubistiske og ekspresjonistiske maleri enn den tradisjonelle billedvevs dekorative flatestil. Helt fra begynnelsen valgte hun også å farge garnet i klare farger og veve med stadig større rene fargeflater, fremfor å arbeide med den sjatterte vev av sammenkardet ull, som var populær i 1920-30-årene. Etter en rekke mindre tepper i begynnelsen av 1930-årene må teppet Etiopia (1935) betegnes som hennes gjennombruddsverk. Med dette markerte hun seg som politisk engasjert kunstner. Det var det første i en lang rekke tepper vevd som spontan reaksjon på ytre hendelser der medmennesker ble utsatt for forskjellige former for overgrep. Teppet er delt i to horisontale felt, nederst en slags balkong med flere figurer som utgjør øvre billedfelt. Gjenkjennelige figurer er keiser Haile Selassie, Mussolini med et spyd gjennom hodet, holdt oppe av en sort arm, og en afrikansk medisinmann. Mellom keiseren og Il Duce anes massenes oppslutning ved en rekke opprakte armer. Teppets farger er dominert av sort, brunt og hvitt. Både renning og islett er like fremtredende og tyder på at R. har hatt hastverk med å få gitt uttrykk for sin reaksjon på maktovergrepet. Da teppet ble stilt ut i New York i 1939 ble det ansett som så provoserende overfor Italia at man tildekket Mussolinis hode med et tøystykke. Drømmedød (1936) og Lieselotte Hermann (1939) er også sterke uttrykk for de redsler R. ante måtte følge i de brune ideologiers spor. Med Spania (1938) leverte hun nok et teppe som vakte oppsikt og som i dag står som et sentralt verk i norsk mellomkrigskunst. Den tredelte komposisjonen i Spania er oversiktlig og stram, figurene forenklet og grovt tegnet, og her er ingen forstyrrende detaljer. En innvevd tekst, La hora se aproxima (Timen nærmer seg), antyder motivets innhold. I venstre felt er Franco fremstilt uniformert og maskert med en skjerm av kors foran seg. I midtfeltet ses en søyle bygd opp av soldater i gråbrune farger mot blå bakgrunn. Noen skyter, mens andre holder hendene for ansiktet: folkets tropper vender seg mot Franco, illustrert med sik-sak-border som peker mot hans figur. Republikken Spania er personifisert i en naken mannsskikkelse i rødbrune farger, omgitt av blodflekker. Under krigsårene 1940-45 fulgte en rekke tepper der R. protesterte mot tyskernes maktbruk og hedret nordmenn som gikk i døden for frihetens sak, bl.a. Freiheit (1941), 6. oktober 1942 (1942) og Grini (1945). Teppene Schweden (1946), hvor hun får utløp for sin indignasjon over nøytralitetens Sverige, og Jeg risser dit navn, Lauritz Sand (1954) må også regnes til denne gruppen. Også etter krigen viste R. sitt politiske engasjement i tepper som f.eks. H.K.H. Atomsen (1952), et memento mot atomkappløpet, Jul Kvale (1956), en hyldest til en av de første norske NATO-motstandere, Grå figur (1960-61), hvor hun tar opp teknologiens trussel, og Gesandt (1969), viet fredsforkjemperen Alva Myrdal. Det monumentale teppet Blod i gresset (1968), er et heftig innlegg mot den amerikanske krigføring i Vietnam. President Lyndon B. Johnson er avbildet som cowboy sammen med sin lille hund, begge i flammende rødt mot en fiolett kveldshimmel. To blå felt med innvevde bombefly krysser teppet. Et irrgrønt flossfelt til høyre illuderer gress. Det hele er overskåret av et blodigrødt gitter. R. vevde også tepper av mer poetisk karakter, f.eks. Petter Dass (1940), Kaj Munks død (1946), Karsten i vevhimmelen (1953) og Vi lever på en stjerne (1958). Hun vevde dessuten enkelte tepper med religiøst motiv, som Den fortapte sønn (1944) og Livets salt (1946). Fra 30-årenes husflidsutstillinger i Trondheim stammer dessuten en del flosstepper, stolsetetrekk, bordløpere og puter, men denne delen av hennes produksjon er ikke særlig stor, og man har liten oversikt over den.
R. dannet ingen skole så lenge hun levde. I alle tepper blandet hun ulike billedvevteknikker, og i en del tilfeller kombinerte hun flossvev med billedvev. Dette var alltid begrunnet ut fra teppenes motiv. Men uansett motiv, politisk-engasjert og provoserende eller et mer allment poetisk uttrykk for forhold mellom mennesker, la hun alltid vekt på det estetiske aspekt. R. var en outsider i norsk vevmiljø, men ikke i norsk kunstmiljø. Selv benektet hun at hun var påvirket av andre kunstnere eller kunstretninger. Eventuell innflytelse fra andre kunstnere svekket imidlertid aldri hennes originalitet. Fra sine tidligste utstillinger ble hun akseptert som billedkunstner. Hun var bl.a. den første tekstilkunstner som ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet (Henders bruk, 1949, innkjøpt 1953) og likeledes den første som fikk delta i biennalen i Venezia (1964). Sammen med hennes evne til å bryte nye veier har dette hatt stor betydning for senere norske tekstilkunstneres kamp om likestilling med de øvrige kunstarter.