K. vokste opp i Frankrike og har siden oppholdt seg der med jevne mellomrom. Han debuterte på Høstutstillingen i 1937. På tross av et friskt talent, en rik billedfantasi og stor teknisk dyktighet, virket han i flere år hemmet av påvirkningen fra Per Krohg. Han gjorde seg først og fremst bemerket som illustratør, plakatkunstner og teatermaler, spesielt til Studioteatret og Det norske teatret, samt utsmykkingsoppgaver bl.a. til Stavanger krematorium. På Høstutstillingen i 1949 hadde han kommet fram til en ny klarhet i formen, og i 1950 hadde han sitt gjennombrudd som maler i Galleri Per i Oslo. Hans maleri hadde nå en personlig asketisk uttrykksform med enkelte trekk fra ungt fransk maleri i slutten av 40-årene. K.s motiver var stilleben, interiører med menn, kvinner og barn. Han vendte stadig tilbake til de samme enkle ting, et trekkspill, en røkt fisk osv., som han abstraherte til rent maleri og prøvde å avlure nye sider gjennom forskjellige materialer og teknikker. Fargeskalaen bestod ofte av få og beslektede farger, som sammen med den klare, storlinjete formen, gav arbeidene en enkel monumentalitet. I stilleben som Les beaux restes og Nature morte med brunt papir spiller det brune innpakningspapiret hovedrollen i bildet. Blant figurmotivene kan nevnes Artister, Bakværelse og enkelte sikre akttegninger. Han arbeidet også med svart-hvitt raderinger, ofte som utkast til maleriene, og fargelitografier. I midten av 1950-årene kom det et preg av sosial realisme inn i K.s arbeider. Han malte bl.a. Jeanne de France med sitt lange brød, Vinterblomster og Stakkars hund. Både i figurbilder og enkelte landskapsmotiver merket man samtidig en økt poetisk følsomhet. De fleste bilder var malt fra Arcueil utenfor Paris, hvor han bodde disse årene. Som tidligere var de små hendelser i fokus, gjerne holdt i en rolig, gråstemt helhet med enkelte friske fargepoenger. Han gav gjerne hele billedflaten en grunntone og malte motivet på denne idet han skrapte og laserte. Et eksempel er Den nye kjolen, velkomponert og harmonisk enkel med grå, brune og sorte farger. I 1956 viste han bilder med motiver hentet fra miljøet i slaktehallene i Paris. Han konsentrerte seg om kraften, energien og styrken i forholdet mellom mann og hest, hovedsakelig bryggerihesten og den brutale, muskuløse slakteren. Han fremhevet bevegelsene og den kubiske formen i en konsekvent forenkling og ønsket å oppnå relieffets virkning i en sterk plastisk form. Omkring 1958 malte han miljøskildringer fra Paris og Italia. Relieffvirkningen var fremdeles sterk og enkelte arbeider var malt med sand og glitrende steiner i fargematerialet for å oppnå en spesiell virkning. Møtet med italiensk kunst hadde gitt ham nye impulser, og stimulert hans interesse for fargen. I Paris 1959 og året etter i Oslo presenterte K. seg som nonfigurativ maler. Bildene var malt på Hvaler og var nærsynte studier av naturen, sett og malt direkte, og gjerne i fugleperspektiv. De var dyktig og rutinert utført, og materialvirkning og stofflighet tenderte mot det dekorative. Billedtitlene var lyriske: Hun var en ung dryade, Muslingdans, Prometheus bundet, Livet gjennom oss, Soldrukken osv.
En viktig del av K.s virksomhet er hans utsmykkingsarbeider. I 1942 viste han i Kunstnerforbundet skisser, studier og til dels ferdige arbeider til utsmykkingen av Stavanger nye krematorium. I det store glassmaleriet valgte han utradisjonelt nok å avbilde glimt fra Stavangerfolks hverdagsliv i et mylder av detaljer, utført i et karakteristisk kantet formspråk. Han malte et 170 m2 freskomaleri i korbuen, laget flere større smijernsarbeider samt korset foran katafalken med 10 emaljefelter, utført i samarbeide med kunsthåndverkeren Bjarne Sandemose. Emaljeteknikken hadde K. lært i Frankrike, og han laget senere en rekke emaljearbeider i en blanding av billedkunst og kunsthåndverk, maleri og skulptur. Han laget bl.a. 10 emaljeplaketter til M/S Leda i 1953. K.s motiver, stilleben med slaktet vilt, barn, blomster og grønnsaker, er her gjengitt i en dyp og frisk koloritt. K. har også dekorert kino- og teatersalen i Ruseløkka skole (ca. 1948) og Folketeatret (1952), begge i Oslo. K. fikk imidlertid først og fremst utløp for sin allsidighet og artistiske fantasi gjennom sitt virke som scenograf ved Oslo-teatrene. Bare tyve år gammel laget han dekorasjonene til Shakespeares Kjøpmannen i Venedig på Oslo Nye Teater. I 1947 fulgte bl.a. Tolvskillingsoperaen av J. Gay og B. Brecht, Den anstendige skjøgen av J.P. Sartre og Shakespeares Tvillingene, alle til Studioteatret. I 1950 laget han dekorasjonene til Jean Giraudoux' Den galne frå Chaillot for Det norske teatret og året etter Kona til bakaren av Marcel Pagnol. Med sitt kjennskap til den franske provins og Parisermiljøet skapte han gjennomførte gatebilder og interiører til begge sistnevnte forestillinger og fikk sitt gjennombrudd som scenograf. Fra 1956 ble han fast tilknyttet Nationaltheatret og ble en av våre ledende teatermalere. Foruten de franske scenebilder skapte han bemerkelsesverdige sceneløsninger som bl.a. bruken av gobeliner i Hamlet (1959), dagligstuen med preg av polstret celle i E. Albees Balansegang (1967), de store bakgrunnsbilder av hav, strand, rullestein og fiskegarn i Ibsens Fruen fra havet (1968), de solsvidde sandfarger som ramme om Deilige dager av Samuel Beckett (1968) og det lyserøde smykkeskrinlignende stueinteriøret i Ibsens Et dukkehjem (1971). I 1978, etter oppsetningen av O. von Howatts: An den schönen blauen Donau på Det norske teatret og Dario Fos: Vi betaler ikke, tok K. avskjed med scenografien og drog til Paris for å arbeide videre med staffelimaleriet. Etter sin mor Lucy K. hadde han arvet malerier, tegninger og grafiske plater utført av den franske maler Jules Pascin, og i årene 1979–82 arrangerte han en rekke utstillinger av Pascins arbeider, bl.a. i Kunstnernes Hus 1979, Nasjonalgalleriet 1980 og i Paris 1982.
