grafiker og maler

Gunnar S. Gundersen

Faktaboks

Født
25. desember 1921
Fødested
Førde, Sunnfjord
Død
16. januar 1983
Dødssted
Bærum
Alternative navn
Gundersen, Gunnar Sigmund

Maleri. 1958

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Grått rom. 1966

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Vintersol. 1966

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Komposisjon. 1949

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

Komposisjon. 1963

av /Nasjonalmuseet. Gjengitt med tillatelse

G., ofte bare kalt Gunnar S., debuterte på Høstutstillingen i 1947 med maleri og grafikk. Etter en tidlig fase med tradisjonelt utformede landskapsmotiver, rendyrket han, som en av de første norske kunstnere, et nonfigurativt formspråk. Hans medium har i overveiende grad vært staffelimaleriet, men han har også en betydelig innsats bak seg når det gjelder grafikk og monumentalkunst i forskjellige teknikker.

Tilskyndet av bl.a. studiereise på kontinentet i 1949, ble G. sterkt opptatt av den konstruktive stilretning, som talte Victor Vasarely og Auguste Herbin blant sine pionerer. Denne kunstretning spredte seg i Europa og Amerika i tiden omkring 1950. I Sverige dominerte skolen langt på vei kunstlivet, og i Danmark skapte Richard Mortensen og Robert Jacobsen kunstverk som i kvalitet og betydning regnes med blant retningens ypperste. På få og sporadiske unntak nær, er G. den eneste norske kunstner som over tid har rendyrket dette formspråk, hele tiden i levende kontakt med hva som ellers har rørt seg ute i Europa.

G.s tidligste nonfigurative arbeider er i pakt med den internasjonale tendensen i første halvdel av 1950-tallet. De er preget av en billedflate bygd opp av mer eller mindre regelmessige sirkel- og elipsesegmenter eller firkantformer, avgrenset av skarpe konturer og malt med jevn farge. Mellom fargeplanene oppstår det romvirkninger som beror på kontrastfulle sammenstillinger av farge, form og lysstyrke. De skarpe konturene har gitt opphav til en karakteriserende betegnelse for stilretningen: Hard edge.

Et vesentlig kjennetegn ved det konstruktive maleri på 1950-tallet var ideen om at kunstnere i samarbeide med arkitekter kunne berike vårt visuelle miljø. G. ble tilknyttet en rekke slike prosjekter. Sammen med Ludvig Eikaas vant han i 1950 konkurransen om utsmykningen av fasaden på Kunstnerforbundets bygning i Oslo. I samarbeid med Gudrun Kongelf og Ludvig Eikaas utførte han i 1950 utsmykninger i Norden Kjemiske Fabrikk. Nevnes bør også at han så vel i tilknytning til Vinterlekene i 1952 som til Oslo Bys Jubileum i 1953, utførte en rekke arbeider sammen med yngre norske arkitekter. I denne perioden var G. dessuten lærer på malerlinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.

På midten av 1950-tallet inntrådte en mer søkende romantisk periode i G.s kunst, hvor han blant annet synes å ha vært opptatt av kunstnere som Serge Poliakoff og Nicolas de Stäel. I 1956 var han med på å danne gruppen Terningen.

Fra begynnelsen av 1960-tallet var det en utvikling i G.s maleri mot kraftigere romvirkninger og større spennkraft i det psykologiske uttrykket. Han utførte flere dekorative utstmykninger; komposisjonen i kantinen i Rikstrygdeverket i Oslo er raffinert og elegant, mens utsmykningen i foajeen i Bytårnet skole i Moss er festlig og sprudlende med bibehold av en Kleesk barnlighet. G.s bilder ble stadig mer preget av et agressivt uttrykk, nesten avvisende strengt. For å kontrollere disse sterkere krefter, utviklet han en alt mer klar og presis billedkonstruksjon, ledsaget av en viss tilbakeholdenhet i bruken av den koloristiske skalaen. Typisk for hans maleri er at penselføringen og andre spor av den skapende prosessen skjules; bildene får gjerne et asketisk preg og gir illusjon av å være materialbilder.

Mot slutten av 1960-tallet fikk mange av G.s arbeider en nesten kosmisk dimensjon. Formene ble mer intrikate og spenningene større. Hans arbeider er like strengt gjennomlevd og presist formulert som Naum Gabos samtidig formulerte romkonstruksjoner i skulptur. Bildene har ofte en nesten truende, angstskapende dimensjon.

G. eksellerer nå i de fineste avtoninger i fargeplaten samtidig som det dramatiske elementet, tross kompleksiteten, ofte blir samlet i sterkere og enklere hovedkontraster. Ofte konsentreres spenningen i møtet mellom to konvekse linjer som neste berører hverandre. Særpreget for dette maleri er at G. har overført en teknikk i maleriet som egentlig er utformet for serigrafi. Et sentralt monumentalt verk i denne sammenhengen er utsmykningen av Høyenhall skole i 1969. Erfaringer høstet i det ene mediet overføres uproblematisk i det annet og sluttresultatet er en selvstendig billedverden, også sett i den større europeiske sammenheng.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg