H. tilhører den generasjon som hadde avsluttet sin utdannelse i annen halvdel av 1930-årene. Etter krigen ble det stilt store forventninger til dem, både som fortsettere og fornyere av tradisjonen. Med sine tre år hos Georg Jacobsen hadde H. den skolering som de toneangivende anså nødvendig, samtidig som hennes personlige talent og temperament tilfredsstillet deres krav til selvstendig karakter og engasjement. Hennes 1. premie i Unge Kunstneres Samfunns konkurranse i figurkomposisjon i 1945 og utstillingen av pasteller året etter gav H. en fremtredende posisjon blant de unge lovende.
Inntil annen halvdel av 50-årene arbeidet H. hovedsakelig med maleri. Hun var spesielt opptatt av figurfremstillinger med et poengtert, fortellende innhold. Arbeidene bærer gjennomgående preg av kunstnerens interesse for den systematiske oppbygning av komposisjonen. Figurene er som oftest plassert i for- og mellomgrunnsplanet og fyller bildets høyde. I grupperingene og enkeltfigurene er det lagt vekt på bevegelsesmotivenes og fargenes abstrakt-dekorative og ekspressive virkning. I bildene fra de første etterkrigsårene er den statisk dekorative oppstillingen og den konturerte og kantete, flatebundne stiliseringen av formene i ungdomsarbeidene (Tretten år, 1938), erstattet av en mer dynamisk sammensatt romdannelse og gruppering, og et noe rundere og friere formspråk (Hemmeligheten, 1945; Tinnsoldater, 1945; Danserinne, 1946). Utviklingen i retning av et friskere foredrag og et kraftigere uttalt følelsesmessig engasjement, fortsatte fram mot 1950 (Familie, 1950; Rollene utdelt, 1950). Motivene er gjerne hentet fra den nære hverdag. H. var opptatt av mennesker og fortalte sine historier fra hjem, gate og sceneliv med innlevelse og utpreget sans for situasjonenes såvel alvorlige som pussige aspekter. Denne trangen til personlig meddelelse gav H. en sterkere tilknytning til 30-årenes ekspresjonister enn tilfellet var med de jevnaldrende akademikameratene (jf. S. Gjessing 1980). Jacobsen-skolens betoning av omhyggelig komposisjonsberegning, basert på bestemte konstruktive systemer for romoppbygning og figurbeskrivelse, stimulerte også hos H. en tradisjonsbevisst interesse for monumentaloppgaver. Hennes første veggarbeider (Nøtterøy realskole, 1952) er med sine malte, dekorativt stiliserte og geometrisk mønstrede naturformer og sitt positive pedagogiske program i samsvar med freskotradisjonens stil og ikonografi. Siden slutten av 50-årene har imidlertid H. i sine monumentaldekorasjoner benyttet mer skulpturale materialer som stein, tre og metall, kombinert med farget glassmasse. Denne materialbruken opptok også Sigurd Winge, som H. i flere år hadde et nært samarbeid med. H.s første materialbilder er gjort i mosaikk og lavt relieff (Svømmehallen, Trondheim, 1961; Stortingets trappehall, 1966). Etter hvert er den plastiske virkningen blitt kraftigere, samtidig som materialenes karakter spiller en større rolle (Vestibylen, Universitetsbiblioteket, Bergen, 1975; Postgirobygget, Oslo, 1980). Parallelt har det foregått en naturlig, økende abstrahering av arbeidenes form og innhold: fra stilisert figurasjon og uttalt idé (Stortinget) til nonfigurative former og symbolsk tanke (Universitetsbiblioteket, Bergen). Den naturbaserte formforenkling er imidlertid fremdeles et vesentlig trekk ved H.s kunst, ikke minst i de mindre materialbildene spiller de en fremtredende rolle (Dyremaske og blåklokker, 1975, Nasjonalgalleriet, Oslo). Karakteristisk er dessuten det artistisk gjennomreflekterte samspillet mellom form og innhold, mellom utførelse og idé.
H. har vært virksom som grafiker siden slutten av 40-årene. Til å begynne med lagde hun fargelitografier som i motiv og formspråk minner om hennes samtidige malerier. Fra midten av 60-årene har hun benyttet dyptrykk, i de siste år også serigrafi, og stadig er samspillet med hennes øvrige arbeid et vesentlig trekk ved H.s trykk.
