I. røpet tidlig kunstneriske evner, men det tok tid før hun fikk anledning til å utfolde dem. Hun måtte livnære seg ved kontorarbeid og brukskunst av forskjellig art, bl.a. maling på lampeskjermer. I 1938 giftet hun seg med billedhuggeren Johs. Iden, som året etter omkom på hjemreisen fra et studieopphold i Paris. Hennes første separatutstilling falt sammen med minneutstillingen over ham i Kunstnerforbundet i 1943. Først i 1948 ble hun antatt på Høstutstillingen, og sitt gjennombrudd fikk hun med utstillingen i Oslo Kunstforening i 1955. Utstillingen gikk til en rekke byer og ble meget omtalt i pressen. I. ble den første leder av Studieatelieret i Stavanger ved starten i 1957. Atelieret var først og fremst beregnet på dem som ville søke seg inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Hun eide et hus i Holmesund på Sørlandet, og en rekke av hennes landskapsmotiver er hentet derfra. Hennes motivkrets omfatter landskaper, blomsterbilder, interiører og portretter. Enkelte portretter, som Bodil Strømsted, Adelheid, bondekone fra Holmesund, barneportrettet av Siri Aurdal og Selvportrett (1958), viser hennes særlige evne til innlevelse. I. ble til en viss grad påvirket av Georg Jacobsens geometriske prinsipper slik de ble formidlet av Aurdal. Hun dyrket antydningens kunst, av og til skissemessig, idet helheten i bildet for henne stod som det viktigste. Gjennom den geometriske komposisjon får enkelte bilder et mer abstrakt preg, som Oldemors blomster (Stavanger Faste Galleri). I.s blomstermotiver og blonde, poetiske landskaper (Kobberfjellet, 1954 - 55, Nasjonalgalleriet) er preget av en lyrisk naturoppfatning og en følsom, avveid koloritt. I hennes beste ting går form og farger sammen i en spenningsfylt helhet. De vitner om en sikker kolorist med et rikt fargeregister.