Gjennom forskjellige samtidige opptegnelser kan man danne seg et noenlunde klart bilde av M.s biografi. Det fins bare ett portrett og en altertavle blant det registrerte materialet som er signert. Kunnskapen om hans virke og bedømmelsen av det hviler derfor på attribusjoner. Aksepterer man disse, fremstår M. som en av de mest produktive og kunstnerisk betydeligste 1700-tallsmalere med norsk opprinnelse som virket i Norge. Hans spesielle fortjeneste syns å ligge i at han var den første fastboende kunstneren på Østlandet som arbeidet i rokokkostilen fra ca. 1746. Han var dessuten Peder Aadnes første lærer ca. 1752–57. Man vet ikke eksakt når M. ble født, men han var presten og maleren Henning M.s annen sønn, den første var født 1684, så det syns rimelig å sette M.s fødsel til ca. 1685. Ved farens død arvet han farens tegnesaker, noe som er blitt tatt som uttrykk for at han alt i ung alder var opptatt av billedkunst. Fra 1696 bodde han hos onkelen Andreas Munch på Dollerup i Jylland. Det antas at han har vært i lære hos en profesjonell kunstner, kanskje Magnus Berg. M.s tidlige produksjon viser påvirkning fra den hollandske portrettradisjon i dansk kunst fra Karel van Mander og Abraham Wuchters, modifisert av inntrykk fra de samtidige Hendrik Krock og Johan S. Wahl. Fra 1717 til 1723 bodde M. hos en slektning i Trondheim, fra 1723 til 1737 antagelig hos Andreas Munch i Vågå, men med stadige besøk i Trondheim. Han opptrådte som rettsvitne der i 1723, -24, -30, -34 og siste gang 26.11.1736. Andreas M. døde i 1737 og mye tyder på at M. kan ha reist tilbake til Danmark for en tid. Det fins ingen spor etter ham i Norge før han i desember 1746 bosatte seg i Fredrikshald, hos sagmester Peder Blix. De malerier man tilskriver ham fra ca. 1747 og utover er malt helt i rokokkoens ånd og sterkt påvirket av Marcus Tuscher og Carl G. Pilos konge- og dronningportretter. De utmerker seg gjennom en dekorativ fargebruk og sikker tegning. Et detaljert regnskap over M.s pengeforbruk, vedlagt skiftedokumentene etter hans død, gir godt innblikk i M.s livsløp og livsførsel etter 1746. Blix fremstår som M.s velgjører som sørget for at han kunne leve som en grand seigneur. Av regnskapet går det fram at han har vært på lengre malerturneer fra februar 1754 til mars 1757 og 1763, og dessuten kortere reiser 1747, -51, -52, -61, -62. Ved sin død etterlot M. seg stor gjeld. Boets største aktiva var en tysk malerbok med kobberstikk, 180 løse kobberstikk og redskaper for elfenbensskjæring.
Av M.s produksjon er man på sikrest grunn når det gjelder hans altertavler. For Immanuelskirken i Halden malte han en fremstilling av Kristi lidelse på korset (antagelig 1749). En altertavle i Fluberg kirke i Land gjengir speilvendt Lucas Vorstermans stikk etter Rubens triptykon i Antwerpen fra 1611. I sognets kallsbok er tavlen nevnt som ferdig oppsatt 1752. Rammeverket er staffert av P. Aadnes 1756. I Fluberg kirke skal det også ha hengt flere malerier av M. som ble overført til Enger gård i Land. I Nordsinni kirke i Land er en signert altertavle med en speilvendt gjengivelse av en korsnedtagelse etter Rembrandt. Samme motiv er brukt for altertavler i Skjeberg og Ås kirke på Toten. Altertavlen i Lunde kirke i Oppland har en fremstilling av Laurentius' martyrium, speilvendt gjengitt etter Rubens maleri i München Pinakothek. Tavlen er forsynt med en innskrift av Aadnes og årstallet 1769 og kan være fullført av ham etter M.s død. I Fluberg kirke er det tre fantasiportretter som forestiller Didrich Kielsen, Niels Gram og Peter Fransen. De er utført med en egenartet krøllet penselskrift, som virker bevisst valgt for å gi dem karakter av ikke å være autentiske. Bildene har også vært tilskrevet P. Aadnes, men stemmer bedre overens med den stil og modelloppfatning M. viser i den sene del av sin produksjon. J. Brodahl fremsatte i 1911 den teori at en rekke malerier med religiøse motiver i kirker i Gudbrandsdalen, skulle være malt av M. under hans opphold i København og brakt med hjem av norske soldater. Bildene er tildels datert så sent at det utfra hva man mener å vite om M.s sene produksjon blir utenkelig at han skulle ha utført arbeider som var så naive i tegningen. Heller ikke en serie portretter av Oldenburgere etter stikk av Haelwegh i Vågå kirke kan være av M. Albert Haelweghs stikk utkom først 1769–77. Portrettene av Christian 6. og Frederik 5. i Vågå kirke, etter stikk fra 1748 etter C.G. Pilos malerier, kan derimot være av M. Tvilsomme attribusjoner er et lerretstapet (Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim) og et lerretstapet omgjort til skjermbrett i De Sandvigske samlinger, Lillehammer.
Av det store antall portretter tilskrevet M. kan bare to dokumenteres på grunnlag av samtidige kilder. Portrettet av Erik Pedersen Leganger i Veøy kirke er signert og datert 1729. Det er et halvfigur portrett hvor presten står foran et bord hvor det ligger to bøker han er i ferd med å åpne. Det er et mørkstemt, realistisk bilde. Et portrett av Christian Hammer (Det Konglige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim) er oppført som malt av M. i en inventarliste nedskrevet av Hammer. Bildet har sterke fellestrekk med portretter M. skal ha utført for familien Dorph. Det har en senere tilføyd inskripsjon av P. Aadnes og er blitt tilskrevet ham. Aadnes har malt en kopi (Det Konglige Norske Videnskabers Selskab, Trondheim) som ligger til grunn for Jonas Haas kobberstikk utgitt i København 1771, og en mindre utgave (i Nasjonalgalleriet, Oslo). Begge kopiene ligger langt tilbake i kvalitet for M.s original. Problematisk er attribusjonen til M. av epitafier over C.W. Monrath og hans familie i Øier kirke (1723), over Christopher Kraft med familie i Ringebu kirke og malerier på galleriet i Hof kirke på Toten av Ole Hannibal Hof og Hans Holst (ca. 1725). Et halvfigur-portrett av Thomas Collin i Stiklestad kirke, slutter seg nær opp til portrettet av Erik Pedersen Leganger. I bakgrunnen har det en gråblå himmel med rødlig randede skyer. Denne bakgrunnen finner man igjen i største delen av M.s produksjon etter ca. 1746. Et portrett av Nicolai Thulesius i Fosnes kirke (1736) minner om et portrett av biskop Niels Dorph (før 1738, Oslo domkirke). Mest interessante og kunstnerisk selvstendige er en gruppe på ca. 25 registrerte portretter som alle har et sterkt stilistisk felles preg. Det er først i disse maleriene M. utfolder rokokkoens stil. De internasjonale forbildene er tydelige, men likevel har de sitt særpreg i den brede penselføringen og frie, dekorative bruk av fargen. Man kjenner portretter i familiene Dorph, Grüner, Fiuren, Gram, Anchermann og Schwabe, f.eks. av Ole Dorph (1752, Norsk Folkemuseum) og Christian Dorph (Norsk Folkemuseum), portretter av Lorentz Anchermann og frue (Stavanger museum) og av Jakob Fiuren og hustru Cecilia Munch (Aust-Agder museum). De siste bildene tyder på at M. kan ha oppholdt seg en tid i Grimstad- og Arendaltraktene. Store veggdekorasjoner hos P. Blix brant i 1826, og lignende dekorasjoner kan ha eksistert andre steder. Ved sin død hadde M. inne en bestilling på en elefanttann i Amsterdam. Dette tyder på at han drev med elfenbensskjæring, men noe slikt arbeid kjennes ikke fra hans hånd.
