H. vokste opp i en familie preget av interesse for bildende kunst og av kunstnerisk utfoldelse. Bestefaren, maleren og arkitekten Andreas Friedrich Wilhelm von H. (1826–82) var en ansett tegnelærer som drev tegneskole i Kristiania. Den ble etter hans død fortsatt av sønnen Albert von H. H. drev selv privat tegneskole i Oslo fra 1926. Fra 1937 til 1951 var han overlærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. H. foretok i unge år en rekke studiereiser. I likhet med flere andre norske malere studerte han en tid hos Marcel Gromaire, hvis kubistiske formspråk fikk en viss betydning for ham. Men det er mulig at André Lhotes moderate kubisme, forankret i naturstudium, lett geometrisert, kom til å bety vel så mye for hans videre utvikling. I 1920-årene opponerte H. mot tidens ekspresjonisme. Målet var en ny saklighet, og han hentet også inspirasjon hos museenes gamle mestere. Dette førte til en ny, romantisk klassisisme med dypstemt koloritt. Typisk for dette stadium i H.s utvikling er hans religiøse komposisjoner. Hans beherskede fargebruk fortsatte også i senere arbeider. I begynnelsen av 30-årene forandret H.s holdning til virkeligheten seg. I pakt med tidens tendens vendte han blikket mot det industrialiserte samfunn, dominert av teknologi. Han søkte sine motiver i gruver, fabrikker og skipsverft med stillaser og stålkonstruksjoner. Håndverkere og industriarbeidere befolker bildene. Disse arbeider viser hans evne til bevisst konstruktiv oppbygging av billedflaten. I skildringer av kroppsarbeiderens harde liv tilstrebet han stadig større enkelhet i formen. Etter hvert ble den sosiale tendens tydeligere og koloritten mer gråstemt. Skildringene av arbeidere i aktivitet kunne få et drag av heroisme, mens den medmenneskelige følelse skinner gjennom i fremstillingen av dem som er tvunget til passivitet, som f.eks. uteliggerne i Morgen i Nattherberget (1938) og Arbeidsløse (1934), sistnevnte blant hans hovedverk. I H.s senere arbeider ble koloritten mykere, særlig i landskapsskissene. Motivene søkte han på Tjøme, Hvasser og Nøtterøy. I noen av sine siste bilder malte han himmelen, nesten bare den. H. malte også gode portretter som de av overlege Halfdan Sundt(1933, Kysthospitalet, Stavern) og Aasta Frimann-Dahl (1942, privat eie). Han var en sikker tegner, og som illustratør viste han innlevelse i tekstene. Flere av hans illustrasjoner er levende og fornøyelige og viser spennvidden i hans talent når de ses i forhold til hans strengt oppbygde malerier med sosial tendens.