K. fikk tidlig undervisning i ballett og sang og virket også i noen år som skuespiller på Chat Noir. I 1946 debuterte hun på Høstutstillingen som maler, men som billedhugger først i 1958. Derpå fulgte fire år på Kunstakademiet som Per Palle Storms elev. Fram til 1965 laget hun tradisjonelle figurative arbeider, f.eks. Suzanne (bronse, 1964), en liggende naken kvinneskikkelse, følsomt modellert og utført med selvfølgelig sikkerhet. Hodet Ophelia (leire og aralditt, 1964) med blomsterkrans er klassisistisk og svært uttrykksfullt, men tårene på Ophelias kinn og plastblomstene er trekk fra pop-kunsten. K. laget dessuten en del portretter, hvor det dynamiske i modellens trekk understrekes, f.eks. portrettet av professor Torstein Eckhoff (gips, 1968, privat eie). I 1965 gikk hun over i det eksperimentelle stadium. La Vita fra Høstutstillingen samme år, med truende klaser av strittende patroner og metallelementer, ble det første av de markante materialbilder som skulle bringe henne i fokus i norsk kunstmiljø. Siden fulgte Sjøanemoner (1965, Nasjonalgalleriet, Oslo), Megaton 200 (1965), Ikon (flere varianter, 1965 og -66), 40 000 jukebokser og 3 saksofoner (1966), Fluene (1967), 2 hangarskip, 8 destroyere og 4 ubåter (1968), Picadilly Circus (1969) og HO-HO (1970). Materialene er rørbiter, patronhylser, korker, kobbermynter, flagg, fiskekroker, blikkbokser, tekstil, plast, spiker og rester av gjenstander av kobber, messing, jern og aluminium. Hun sveiset eller limte elementene sammen med stålplast. I sine materialbilder oppnådde hun ofte en forbløffende dekorativ virkning og et rytmisk og rikt flatespill. Samtidig formidler materialenes metalliske skjønnhet en nesten fysisk opplevelse av kulde, uhygge, angst, agressivitet eller bevegelse og lyd. For K. hadde disse arbeidene en dobbel funksjon. De skulle gi utfoldelsesmulighet for ren material- og formglede, og de var ment som innlegg i aktuell samfunnsdebatt om sosiale og politiske problemer. K.s kunstverk er imidlertid ikke alltid lette å tolke. Picadilly Circus viser plassen sett i flyperspektiv som et målsenter med gater som amputerte fangarmer. Et utall påklistrede gjenstander, korker, mynter, nakne dukker, en teddybjørn, en barnesko, plastleker o.l. illuderer det tilstøtende bygningsmylder i bybildet. Bildet vakte diskusjon og spørsmål. Det gjorde også HO-HO, bygd opp av en mengde stekepanner med speilegg og pølse. Den svære himmelsengen med et flirende Bacchus-hode i himlingen, Kunstnerinnens seng. Til salgs (1973), viste K.s utpregete humor og provoserende hyldest til bohemlivet.
I 1973 presenterte K. i Kunstnerforbundet arbeider fra sin såkalte svarte periode . Materialet i disse arbeidene er svartbrent tre, som i seg selv formidler noe meningsladet. Skulpturene kunne bli skremmende uttrykksfulle og få en særegen skjønnhet. En svartbrent rotstamme er de livsfjerne, korsfestede rester av Den siste Mohikaner. Skulpturen kan minne om Arnold Haukelands Atomidol, men ellers har K. her mye felles med polakken Wladislaw Hasior. Sheik Nasim, asiatisk maursluker (1973, Nasjonalgalleriet) er et annet stykke brent tre, fra naturens hånd formet som en mannsskikkelse på alle fire med stive ben og armer. K. har forvandlet figuren til et slags mannedyr, utstyrt den med en forgylt asiatisk krone på hodet, et kraftig kjønnslem og et dryss av gullmynter på sokkelen. Monument over Warussi-stammen viser en haug dekorativt stablede svartbrente staver opp mot en pel med et negerhode på. Hodet består av rustne rester fra fjærene i et motorsykkelsete og har langt hår av stry. K.s tegninger og malerier er ekspressive, uregjerlige og høyst personlige i strek og motiv. Materialbildene og skulpturarbeidene fra den svarte perioden viser imidlertid best det sterke og egenartede ved K.s kunstneriske uttrykk. Kunstverkene er fantasifulle, visjonsskapende og til dels voldsomme i motiv og materialbruk. Tilskueren tvinges alltid til følelsesmessig engasjement, til medopplevelse eller forargelse.
K. var medlem av gruppen Park 62. Navnet refererer til gruppens arbeidsadresse Parkveien 62. Formålet med samarbeidet mellom Inger Sitter, Irma Salo Jæger og K. var ønsket om å utvide kunstnerens rolle i samfunnet, fra å smykke interiører til i større grad enn tidligere å påvirke og sette litt farge på det urbane miljø. Som medlem av gruppen foreslo hun bl.a. utsmykking av Schous plass. Til Ellingsrudåsen skole laget hun den fire meter høye lekeskulpturen Fluene (stål og plast, utkast 1972). Skolen i Østre Gausdal ble utsmykket med Blomsterklokketårn i stål (1970).