G.s kunst er traust og vederheftig. "For meg er fargen alt," sier kunstnerinnen, "og enda er ikke det nok. Det må komposisjon til også." (Verdens Gang 8.3.1948). Den kresne fargen fremheves av kritikerne som G.s aktivum. Denne utviklet seg fra valøren og en begrenset fargeskala mot en dypstemt, kraftig koloritt som gradvis ble drevet opp i lyset. Oppholdet i Tunis etter Den annen verdenskrig betydde nok mye for denne utviklingen. Opplevelser fra krigen nedfelte seg i tegninger fra Grini som ble vist på G.s debututstilling i 1946. I et tilbakevendende motiv, Fatoma, en araberkvinne med to barn, utprøver hun Georg Jacobsens konstruktive system med romfigurer og inklinasjoner. Også i hennes Selvportrett, det betydelige portrettet av Ragnhild Kaarbø (1941) og i utsmykningen av Jeløya skole, Moss, Fiskevær i Svolvær (1952), merker vi denne side av hennes kunst, men den får aldri dominere på bekostning av mer vesentlige sider ved hennes maleri.