Ved siden av lærerne var det først og fremst vennskapet med Henrik Sørensen og impulser fra Pierre Bonnard som fikk betydning for M.s kunstneriske utvikling. M. fikk sin samfunnskritiske holdning formet gjennom kontakten med medlemmer av Mot Dag, bl.a. Hans Vogt som han traff under sine studier i Paris. Dette slår imidlertid ikke gjennom i M.s maleri før 1930, to år etter debuten på Høstutstillingen og året etter gruppemønstringen 11 unge i Stockholm (Revold-elever med et utpreget nasjonalromantisk program.) Influert av Sørensens antikrigsbilder malte M. i 1931 Krig, et bilde med et klart pasifistisk budskap. De samfunnsmessige motsetningene og klassekampen var særdeles skjerpet, både her til lands og enda sterkere på kontinentet hvor M. foretok flere studiereiser på denne tiden. I Frankrike og Tyskland så han på nært hold hvordan sosiale skjevheter, solidaritetsaksjoner, hungersmarsjer og streiker ble møtt med lockout, politiovergrep, borgerbevæpning og fascistisk terror. Som Reidar Aulie og svensken Albin Amelin, ble M. opprørt over forholdene, og det var disse opplevelsene han kom til å formidle i sitt maleri utover i trettiårene. Den avgjørende styrken ligger også i at situasjonene ikke er konstruert, men fremstilt i sitt eget lys. M.s malerier er imidlertid ikke tilfeldige utsnitt, han søkte å gi en sammenfatning på lerretet. Koloritten er både emosjonelt ladet og et middel til å fortette atmosfæren, og han spiller ut både farge- og formkontraster samt foretar dristige avskjæringer. Typisk i så måte er Berlin Alexanderplatz (1932), med motsetningene mellom lys og mørke i himmel, bygningsmasser og gateliv. Restaurantbelysningen kaster et grelt skjær ut på menneskene i gata, og kontrasten mellom det velbergede klientellet inne og de arbeidsløse på fortauene går også igjen i andre motiver fra den tyske hovedstaden. I Gatekamp, Berlin (1932–33) og Politiet angriper (1932, Nasjonalgalleriet, Oslo) slår motsetningene direkte ut, og i det siste toppes dette billedmessig gjennom kontrasten mellom den lyskledde, livredde jentungen i forgrunnen av menneskemassen og den mørke, truende silhuetten av rytteren som leder angrepet. Sine inntrykk fra Moskva som M. besøkte i forbindelse med den store utstillingen av Sovjet-kunst i 1933, har han fremstilt i en optimistisk og delvis heroiserende form. Det siste kommer klart fram av perspektiv og synsvinkel på et maleri som skildrer en oppmarsj på den Røde Plass, som blir et lysfylt, veldig rom med løfte om en strålende fremtid under det røde flagget på Kreml i bakgrunnen. M. hadde imidlertid ikke særlig mye godt å si om den stalinistiske utgaven av sosialistisk realisme som samme år var blitt knesatt som den gyldige norm for billedkunsten i Sovjet, noe han skrev om i det svenske tidsskriftet Konstrevy samme år. Sitt eget syn formulerte M. i artikkelen Malerkunsten og arbeiderbevegelsen i antologien Klasse og kulturkamp to år seinere, hvor det bl.a. heter: "For en sosialistisk oppfatning gjelder det å påvise hvordan maleriet er forankret i virkelighetens verden". Her trakk han også fram Georg Grosz og Diego Rivera som viktige representanter for en slik synsmåte. M. viste de nevnte arbeidene fra Berlin på sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1932, hvor det fra den konservative kritikken bl.a. ble hevdet "at hans sosiale og maleriske interesser ikke trekker helt godt ihop ennu". Arbeiderbladets Asbjørn Aamodt, som var skeptisk til mye av tendenskunsten, kom imidlertid til å holde fram M. som "en god norsk maler som virker ærlig på meg". I sin magistergradsavhandling Malarkunsten og arbeidarrørsla i Norge i mellomkrigstida, hevder Per Bjarne Boym at M. skiller seg ut som den mest direkte agitatoriske av de sosialt engasjerte malerne. Likevel utgjorde også hjemlige naturskildringer en viktig del av hans produksjon i denne perioden, bl.a. i form av bilder som Sommerløe, Bykle og Otre, Setesdal. Den kritisk engasjerte samtidsskildreren M. nådde et høydepunkt med maleriene fra den spanske borgerkrig, Flyktninger, Alicante og Refugio, Madrid fra 1937. Motivkretsen er karakteristisk for en væpnet konflikt som innevarslet begrepet "Den totale krig" på europeisk jord. M. tegnet skisser på stedet, men bearbeidet seinere komposisjonene slik at de ferdige malte versjonene fremstod med et gjennomarbeidet og avklart preg. Mens Flyktninger, Alicante preges av stor bevegelighet og rytmisk samspill mellom personene på perrongen og i toget, noe som gjentas i de bølgende røykmassene fra lokomotivet, oppstår sammenhengen mellom de sovende og sittende gruppene i tilfluktsrommet gjennom en underliggende struktur av diagonaler og elipser. Den monumentale kvinneskikkelsen i forgrunnen er sorgtynget, men syns enda å besitte krefter som ikke lar seg knekke. Dette anskueliggjøres gjennom det motsetningsfylte spillet mellom lys og mørke bak og over henne.
M.s utsmykning til bankettsalen i Oslo Rådhus Det gror fikk forbeholden jurymottakelse, og har også vært utsatt for hard kritikk seinere. Det kjempesvære oljemaleriet har fått en vanskelig plassering, bl.a. med to skjemmende dører gjennom billedflaten, og saken ble vel ikke bedre ved at det første utkastet pga. feilaktig oppgitte mål og påførte skader måtte males opp igjen. Mens Jan Askeland betrakter utsmykkingen som en samling Willumsen-influerte aktstudier, så Gunnar Janson (Arbeiderbladet 1938) M.s arbeid som en sosialistisk utopia-visjon hvor "livet utspringer av en annen indre balanse enn den vi møter i de eksisterende forhold". Kanskje følte M. også selv at han ikke strakk til i det monumentale formatet, eller at denne formen for kunstnerisk utsmykking ikke hadde mening i etterkrigstiden. I alle fall kom hans overveiende produksjon de siste tiårene til å dreie seg om landskap og tradisjonsrike interiører der han influert av vennen Henrik Sørensen, søkte å tillempe ideen om et særegent norsk fargesyn. M. utførte også flere illustrasjonsoppgaver, bl.a. til Garborgs Bondestudentar samt enkeltbidrag til Mot Dag og Lørdagskvelden (Arbeiderbladets helgebilag). M. var scenograf, og han dekorerte også flere skip.