O. var kirkebygger og tårnbygger med legendarisk ry. Lite er kjent om hans tidlige liv. Muligens hadde han sin utdannelse fra Danmark eller Tyskland. Ved ombyggingen av stavkirkene i Vågå, Ringebu og Lom benyttet han en bindingsverkteknikk som har mye til felles med den europeiske. O.s første kjente verk er ombyggingen av Vågå stavkirke i 1625–31. Materialer fra stavkirken er her utnyttet i den nye kirken, slik at utformingen av kirken er bestemt av de gjenbrukte materialer. I Ringebu stavkirke ble skipet stående urørt. Koret og apsis ble revet, og i stedet ble oppført et tverrskip, et større kor mot øst, samt tårn over krysset. Koret og begge korsarmene har fått den samme basilikale form som stavkirkens skip. Vågå kirkes sakristi ble oppført i lafteverk i 1631. Samme teknikk ble benyttet ved Lom stavkirke, da skipet i 1634 ble forlenget mot vest. Først i 1663 ble tårnet og korsarmene tilføyd, denne gang i bindingsverk. O. er mest kjent som tårnbygger. Hans tårn har alltid høye slanke spir omgitt av fire småtårn. Vanligvis er de plassert som takrytter over krysset. Han bygde tårn på kirker i hjemtrakten (Nes kirke 1630, Ringsaker kirke 1652), men flest i Gudbrandsdalen. Hans ry gikk videre, så han ble også hentet over fjellet for å bygge tårn på Dale kirke i Luster i 1635. O. var fra 1640-årene bosatt i Fron, hvor han kjøpte gården Skurdal. Hans sønn Ole Wernersen Skurdal virket også som tårnbygger.