Allerede i de første læreårene gjorde interessen for portrettkunsten seg gjeldende. Den ble ytterligere styrket under det første Paris-oppholdet da Aa. søkte seg til Henri Morissets portrettklasse på Académie Colarossi. Her utviklet han sin evne til karakterisering i et realistisk, men meget følsomt formspråk. En sober og presis teknikk preger disse tidlige tegninger, pasteller og oljebilder. Omkring det andre Paris-oppholdet utvider han motivkretsen. Fremdeles kunne han lage inntrengende karakterstudier som Portrettstudie fra Besançon (1928, debutarbeid Høstutst. 1929). Men aktmaleri, bybilder og landskap viste nå en klar tilknytning til den tendens i 20-årenes franske kunst som ville forene klassisistisk tradisjon med kubistiske prinsipper. I malerier fra Sør-Frankrike, som Havnebilde fra Cassis (1929, Høstutst. 1931), peker hovedtrekkene i komposisjonen tilbake på klassikere som Corot, men den vekt som er lagt på skråretninger og massegruppering har kubistisk utspring. Koloritten, med hovedvekt på grått, gråbrunt og sparsom bruk av lokalfarge, er i slekt med både Corot-tradisjonen og kubistenes reduserte fargeskala. Karakteristisk er også bruken av passasjer, vekselspill mellom skarpe grenser og mykere overganger til det omgivende rom.
Utover i 30-årene søkte Aa. seg bort fra gråskalaen. Bilder fra disse årene danner overgang til 40-årenes landskapsbilder som forener komposisjonelle trekk fra de tidlige verk med en friere, mer generøs fargeholdning. Formatene er blitt større, penselstrøkene dristigere. En rekke bilder der motivet er utstikten til hagen fra atelieret til forskjellige årstider, og der formene er reist opp i flaten, har sikre abstrakte kvaliteter i komposisjonen. Særlig gjelder det vintermotivene, der svarte trestammer danner en kraftig og myndig skrift. På Høstutstillingen 1950 stilte Aa. ut et dansk landskap som var monumentalt i sin enkle flatekarakter. Likevel var det hans debut som billedhugger dette året som vakte oppmerksomhet. Den stramme formdisiplin kom klart til uttrykk i denne første skulpturen, et portrett av maleren Klaus Gjøstein. Samtidig utmerker skulpturen seg ved en fremragende karakteristikk av personen. I tiden fremover kom landskapsmaleriet mer i bakgrunn, med unntak av mindre arbeider fra sommeropphold i Vågå, og det ble portrettet som kom til å utgjøre hovedtyngden Aa.s produksjon. Fra 1954-57 laget han flere medaljer der evnen til portrettlikhet kom særskilt godt fram. Portretthodet av maleren Kristen Holbø (1956, LMB) er igjen et eksempel på en fin balanse mellom de skulpturelle krav og portrettlikheten. Det samme gjelder maleren og emaljekunstneren Sigurd Alf Eriksen (1961, Høstutst.). Fra samme år stammer også en halvfigur av en ung kvinne, Ellen, i et kultivert og rendyrket formspråk i slekt med Jean Osoufs skulpturer. Et lite barnehode, Ola (1962, Høstutst.) er tross sin ubetydelige størrelse en uhyre knapp og disiplinert form med en følsom modellering. Myk og levende overflatebehandling preger også portretthodet av maleren Fritz Christ (1964, Høstutst.). Skulpturen uttrykker en innadvendt ro som samtidig gir en karakteristikk langt dypere enn en ytre portrettlikhet. Plastisk tyngde og monumentalitet preger tre av de senere portretthoder av ambassadør Arne Skaug (1965), direktør Jean Michelet (1976, NG) og biskop Alex Johnson (1982). De er nesten klassiske i sin formdisiplin, men viser samtidig en moderne følelse for materialet og de abstrakte kvaliteter. Fra omkring 1960 har likevel hovedtyngden av arbeidsinnsatsen ligget på det malte portrett. Med unntak av følsomme barneportretter i pastell, gjelder det i alt vesentlig representasjonsportretter. Når det gjelder malemåte og teknikk er det ingen vesentlige forskjeller mellom portrettene i denne 25-årsperioden, det samme gjelder fargeholdningen. Hovedvekten er lagt på hodene, de er bygd opp plastisk med varme og kalde fargestrøk. Figuren ellers er malt med løsere, mer summariske strøk. Det er fortalt lite om miljøet, som oftest står eller sitter modellen mot en nesten abstrakt bakgrunn av lette fargetoner i blått, blågrønt og rødbrunt. Interessen er i disse bestillingsportrettene naturlig nok samlet om selve fysiognomien, og de beste av dem utmerker seg ved en slående likhet og god karakteristikk.
