H. fant tidlig sin egen uttrykksform. Hans bymotiver fra Drammensveien, Akerselven og Bestumkilen i Oslo er kraftige og fast komponerte. Koloritten er dominert av avstemte gråtoner, ofte med islett av mettet grønt og brunt. Formspråket er gjerne en feiende og litt summarisk naturalisme. Bildene er direkte sett og bredt og djervt malt. Hans bilder fra de siste ti år er mer lysfylte og fargerike, og Ny-Hellesund (1952), Revebjeller (1954) og Utsikt fra mitt vindu (1955) hører til hans mer stemningsbetonte og impresjonistiske bilder. Foruten de mange motiver fra Oslo, malte han fra Setesdalen, Rondane, Vest- og Sørlandet og Frankrike. Han malte også enkelte interiører og en rekke blomsterbilder og enkelte portretter. I sine studieår hadde han deltatt i restaureringsarbeider i Tyskland og Italia, og i 1915–16 assisterte han Emanuel Vigeland ved utsmykking av flere kirker og utførte senere, fram til 1941, offentlige oppdrag i egen regi. Han samlet et stort fotomateriale, spesielt om reformasjonstidens dekorative kunst i Norge, og utgav i 1952 den illustrerte boken Norges dekorative malerkunst gjennom 1000 år. H. har imidlertid først og fremst markert seg innen norsk kunstmiljøs organisasjonsliv. Han var i 1921 en av stifterne av Unge Kunstneres Samfunn og hadde fra 1930 en rekke tillitsverv i Bildende Kunstneres Styre. Han utarbeidet og sørget i 1948 for å få gjennomført loven om 3% avgift ved offentlig salg av bildende kunst i Norge, som et hjelpefond for kunstnerne. Han deltok både i UNESCOs komité for åndsverkloven og det norske sakkyndige råd for revisjon av åndsverkloven.