Sammen med Gro Jessen har H. vært foregangskvinne i anvendelsen av ulike stofftrykkmetoder i dekorativ sammenheng, først til klær og innredningstekstiler og senere som bilder. Fram til 1966 benyttet hun linoleumsblokker for mønster på brikker, løpere, sjal og skjerf. Neste skritt var å trykke stoffer til kjoler som hun selv laget design til. Av hennes kjoler fra midten av 1960-årene ser vi at hun tenkte kjolene som skulpturale former i enkel og stram silhuett, slik at stoffets mønster ble fremhevet. Som designer og trykker på Plus i Fredrikstad (1964–66) arbeidet hun sammen med Gro Jessen, hovedsakelig med bekledningsstoffer. De trykket også mønstre tegnet av andre. De hadde felles verksted i Basarhallene ved Domkirken i Oslo (1966–70). De trykket stoffer til gardiner, duker, klær og dekorasjon, sterkt inspirert av japanske stofftrykk, OP-art og jugend-stilens bølgende linjeføring. I sine dekorasjonstekstiler ønsket de tekstiler med bevegelse og kraftige, dristige kontraster. H. har særlig vært inspirert av arkitektur og bylandskap. På slutten av 1960-tallet eksperimenterte H. med ulike trykkteknikker. Hun fant fram til bruken av isoporblokker for raskt å uttrykke sine ideer. Å brenne og skjære mønster inn i isopor var på langt nær så tidkrevende som å skjære i linoleum, og hun fant ut at dette gav gode resultater. H. benyttet seg også av rammetrykk, av og til kombinert med isoporblokktrykk. Hun anvendte også kontaktpapir i rammetrykket, skar ut mønster i dette, og fikk derved mulighet for hurtig vekslende mønsterbruk i rammen. Til 1973 arbeidet H. både som kunsthåndverker med bekledningstekstiler og dekorasjonsstoffer og som billedkunstner med frie komposisjoner i stofftrykk. Men litt etter litt arbeidet hun seg helt bort fra metervaren og mot et stofftrykk med avsluttet lengde. Dette krevde en annen type komposisjon, men gav også nye muligheter for uttrykk og en friere bruk av trykkteknikker. På Høstutstillingen i 1967 viste hun for første gang stofftrykk som bilde. Fra 1973 har H. utelukkende arbeidet med rene bilder. I Det endelige sammenbrudd (1972, Kunstindustrimuseet i Oslo) visualiserer H. forurensningens angrep på naturen i et abstrahert formspråk. På naturfarget seilduk har hun ved ramme- og blokktrykk skapt sterke kontraster mellom mørke og lyse partier, stramme, sagtakkede stavformer og lette, uregelmessige strektegninger. Figurative elementer som en sommerfugl med opprevet vinge, og et kvadratisk flymerke fra geografisk oppmåling bryter med de nonfigurative former. Man aner de oppløsende og nedbrytende krefter på fremmarsj mot naturens organiske liv.
Fra 1980 har H. fått et stadig friere forhold til teknikkene. Hun har begynt å blande ulike tekstile teknikker som stofftrykk og applikasjon, og stofftrykk og knytting. I sitt tredelte teppe 3 Stadier (1981) har hun delvis dekket en trykt flate med knuter i en slags flossteknikk. I sin store utsmykning til Riksarkivet, Oslo (ferdig 1982), har H. brukt skrift som dekorativt element. Hun har sprayet et bunnstoff med gull-beis og gråfarge, og over dette påført initialer, bokstaver og segl fra middelalderdokumenter.