T.s debut i 1923 ble av flere kritikere betegnet som lovende. Pola Gauguin karakteriserte ham til og med som "en ubetinget sjelden malerbegavelse". Inntrykket ble befestet ved en separatutstilling to år senere. T. fikk en grundig skolering gjennom en årrekke. Imidlertid fant han tidlig sin uttrykksform, preget av en fasthet i komposisjonen som hadde sin forankring i tradisjonelle formale verdier. Sammen med 8 andre malere, de fleste av dem Lhote-elever, stilte han ut i Kunstnerforbundet i 1928. Gruppen stod i et visst motsetningsforhold til Matisse- og Revold-elevene som la størst vekt på maleriets uttrykk. I stedet konsentrerte de seg om formale, koloristiske og tekniske problemer. I 1934 holdt 6 av disse malerne en ny utstilling i Kunstnernes Hus hvor T. ble spesielt fremhevet av flere kritikere. I motsetning til de fleste av dem han hadde stilt ut sammen med, holdt T. siden stedig fast ved gruppens idealer og ble en av de mest typiske representanter for den "nye saklighet". Mens han i sine tidlige år også malte en del akter, konsentrerte han seg stadig mer om det som skulle bli hans hovedmotiv, det østnorske sommerlandskap. Han skildret traktene rundt Oslo, det hjemlige Bekkelaget og indre Oslofjord. Det er stillferdige, utpreget lyriske arbeider som gjenspeiler en ydmyk følelse overfor naturen. Bildene preges av streng komposisjon, utsøkt materialbehandling og rik koloristisk variasjon innenfor en begrenset fargeskala med følsomt nyansert grågrønt som dominant. Sammen med innslaget av sølvgrå toner røper dette franske innflytelser, især fra Corot. T.s kresne koloritt kommer godt til uttrykk i det lyrisk oppfattede Enebakk (1934), det helstøpte Frogn (1934, Nasjonalgalleriet, Oslo) og havneskissen Vår i Oslo (1946, Nasjonalgalleriet), som eier et fint spill av valører innenfor en skala av blågrått. Alt i midten av 30-årene begynte T. å ta opp religiøse motiver. Men det var først i 50-årene at figurkomposisjoner med emner fra bibelhistorien fikk en fremtredende plass i hans produksjon. Samtidig søkte han etter krigen en fornyelse i ekspressiv retning med til dels svære lerreter og en kraftigere koloritt, også i enkelte landskaper av dekorativ karakter. I disse arbeidene maktet han ikke helt å finne et avklaret uttrykk for sine intensjoner. De lider ofte av formale svakheter og koloristisk uklarhet. Både religiøse motiver og landskaper dyrket han imidlertid fortsatt i ganske små bilder. Det er i det lille format T. oppnådde de mest overbevisende resultater, og paradoksalt nok eier nettopp disse bildene, som Pola Gauguin har påpekt, "en eiendommelig storhet".