På sin løfterike debututstilling i 1963 viste B. en rekke geometrisk stramt oppbygde raderinger, vesentlig i svart-hvitt. Det var mer eller mindre abstraherte figurkomposisjoner bygd opp med presise, renlinjete, gjerne paralleltløpende skraveringer. Til tross for impulser fra Jacques Villon røpet disse arbeidene en selvstendig uttrykksvilje, sikker sans for valørene og i det hele en moden teknisk beherskelse.
Separatutstillingen i Galleri Haaken to år senere viste kunstnerisk vekst. Spesielt i svart-hvitt trykkene, utført i blandingsteknikker av etsning, akvatint, koldnål, mezzotint, kobberstikk og flatbitning, hadde han funnet fram til en helt personlig uttrykksform som var friere, rikere i valørene, mer malerisk antydende enn tidligere, uten at den komposisjonelle strenghet var gått tapt. Spillet mellom høyeste lys og dypeste svarte skygger gav et sentralt arbeide på utstillingen som Heltesuite 3 blad, Monument II (1964) dramatisk liv. Enda rikere og mer intenst i uttrykket er det monumentale Heltesuite 8 blad Patrulje (1966).
Mot slutten av 1960-årene fikk B.s kunst en mer abstrakt karakter. Han konsentrerte seg i stadig høyere grad om fargetrykket, bl.a. i serier inspirert av moderne romfart som Kommentar til Hamlet (1969), Gunsah (1970–73) og Landskap til Wrubel (1972).
B.s subtile fargenyanser har etter hvert fått et raffinert preg samtidig som noe av uttrykkskraften i hans kunst er gått tapt. Etter 1975 har hans utvikling igjen gått i retning av en mer figurativ form.
