S. debuterte i Oslo 1962 med sterkt abstraherte landskapsmalerier, som oftest med markante vannrette, lyse striper tvers over lerretet. Et fritt spill av penselstrøk og figurasjoner mellom stripene gav assosiasjoner til skyhimler, reflekser i vann og detaljer i høst- og vinterlandskaper. Andre bilder var bygd opp av spontant malte vannrette strøk eller også i teppeaktige rutemønstre, uten markerte striper. I maleriene fra 1975 hadde S. beholdt de tverrgående stripene, men de var færre og i forskjellig innbyrdes avstand. Bildenes stripeeffekt medvirker både til å skape distanse til motivet og til å forsterke inntrykket av dybde og rom. Motivene er sett i luftperspektiv med gjengivelse av flystriper, veinett og landskapets flatestruktur, eller fjell-, sjø- og byutsikter sett i en noe lavere synsvinkel. Billeduttrykket varierer fra det disige til det dagklare. Koloritten er tette gule, røde, blå og grønne toner eller dype valører. Fra 1977 begynte S. å arbeide mindre abstrakt, men hun beholdt den rytmiske oppdeling og de ikke-naturalistiske farger. Etter hvert er de horisontale linjer blitt mindre merkbare og går inn som en naturlig del av billedflaten. S. har de siste årene fokusert skarpere på naturformer og byggverk som forenkles til sterkt kontrasterende fargeflater. Hun har dessuten brakt mennesket inn som motiv, bl.a. i enkelte større komposisjoner av figurgrupper i fritt svev (Mennesker i jordens kosmos) og en rekke malerier og luftige akvareller med motiver fra danserinnen Isabella Duncans liv. S. har også arbeidet med silketrykk og litografier.