H.s debututstilling i Kunstnerforbundet, Oslo mars 1940 røpet en ennå uferdig ung kunstner på leting etter en selvstendig uttrykksform. Hans portretter, bl.a. av Knut Hamsun og Per Wollebæk, figurbilder, akter og stilleben var skolepreget, og impulsene fra andre malere var påtagelig. H.s arbeider manglet ifølge Sigurd Willoch mye når det gjaldt konsekvent form og sikker tegning. Både han og andre kritikere fremhevet imidlertid den friske og djerve naturopplevelse som preget landskapsmaleriene. Så fulgte en del år hvor H. var opptatt av administrativt arbeid og av sitt forfatterskap. Han fikk derfor ikke malt så mye. Mønstringen i Kunstnerforbundet, Oslo 1964 viste at H. fremdeles søkte et naturlig leie for sin kunst. Bildene manglet i noen grad karakter og konsekvens, og impulser fra kunstnere som Kai Fjell (H.s fetter), Picasso, vel også Jakob Weidemann gjorde seg litt for tydelig gjeldende. Fargen var stort sett sikrere enn formen. Helest virket et par abstrakte arbeider i serien Fragmenter fra naturen og enkelte mindre akvareller. Senere mottok H. verdifulle impulser fra Herman Bendixen og hans landskapsmalerier. Nå maktet han imidlertid å smelte inntrykkene om i en personlig form. I 1970-årene nådde han fram til en overbevisende enkelhet og ekthet i en lang rekke lyriske naturskildringer, gjerne skog- og snølandskaper fra Østlandet (Grå vinterdag, 1975, Nasjonalgalleriet, Oslo) eller skjærgårdsmotiver fra Sørlandet. Disse bildene preges av inderlighet i naturopplevelsen, en dyp og klangfull koloritt og en litt tørr stofflighet.