H. debuterte som maler i Unge Kunstneres Samfunn i 1944. Først i 1955 holdt han sin første utstilling, og også senere har han holdt svært få utstillinger. Til tross for dette har han spilt en sentral rolle i utviklingen av etterkrigstidens maleri i Norge, særlig i 1950-årene, da de kunstnerne som malte i et nonfigurativt formspråk, kjempet en hard kamp for at deres kunst skulle få fotfeste her hjemme. H.s bilder fra slutten av 40-årene viste mennesker abstrahert til anonyme figurer, innvevd i et nett av linjer som både var et formalt skjema og et symbolsk gitter. Et karakteristisk bilde fra denne tiden er Fyrvokteren (1948, Nasjonalgalleriet, Oslo). Senere ble H. stadig mer opptatt av formproblemer, av relasjonene mellom farge, flate og rom, og han utviklet etter hvert et sterkt geometrisert formspråk. Han har alltid interessert seg for strukturen i bildene og har tatt i bruk forskjellige materialer som kritt, gips, stein og sand. I 1957–58 deltok han i utsmykningen av Regjeringsbygget i Oslo, der sandblåst naturbetong var materialet. H. har slått rot i den nonfigurative kunst og fremdeles er det fargeplanenes romforhold som opptar ham.