R. kom fra et håndverker- og kunsthåndverker- miljø, gikk i lære og var i perioder nær knyttet til familiebedriften i 1920- og 30-årene. Fra 1930 var han kunstnerisk konsulent. Dette gav ham et solid grunnlag og fikk stor betydning for hans billedkunst. Som maler fikk R. en allsidig og lang utdannelse, først en grundig naturalistisk skolering på Statens Håndverks og Kunstindustriskole, Kristiania og hos professorene Halfdan Strøm og Chr. Krohg, og siden i Paris, der han gjennom Othon Friesz og André Lhote fikk kontakt med den sene fauvismen og kubismen. Viktigere for R. ble imidlertid orienteringen mot klassiske verdier i 20-årenes Paris. Corot og Cézanne spilte her en sentral rolle. Ved sitt andre Parisopphold søkte R. til Académie Scandinave og den strengt akademiske lærer Otte Sköld. Gjennom Adam Fischer fikk han kontakt med den klassiske linjen i fransk skulptur. R.s maleri fra slutten av 20-årene viser klassisk balanse og harmoni og en behersket bruk av kubistiske trekk i billedarkitekturen. Koloritten er mørkstemt med dempede nøytralfarger, av og til med en forfinet, sølvgrå helhetstone som minner om Corot. En del bilder malt i Sør-Frankrike (Cassis) i 1928, peker i særlig grad mot en reflekterende fransk maleritradisjon. Noen raderinger fra den tiden viser også en klar og presis holdning. Kubistisk formdisiplin ble retningsgivende for R. utover i 30-årene. Men han gikk over til større format, formene ble forenklet og noe stiliserte som i huskubene i en del bilder fra Italia fra 1933. Han forlot nøytralfargene og arbeidet ofte med en forenklet lokalkoloritt, f.eks. oker og grønt. Første del av 30-årene var R. engasjert i arbeid for Prydkunst-, senere Brukskunstlaget, dessuten begynte han i 1934 sitt nesten livslange virke som skribent og kritiker i dagspressen. Fra disse årene stammer også en del bokbind, som ble vist på bokkunstutstilling i Stockholm i 1934. De utmerker seg ved en stram og sober form, dekor og fargeholdning.
Året 1935–36 gikk R. igjen på Kunstakademiet under den nyutnevnte professor Georg Jacobsen. Det gav ham utvilsomt viktige impulser. Fra 1936 malte han en rekke kraftfulle bilder der den systematiske billedoppbygging var anlagt på en meget selvstendig måte. Fra Røros (1936, Nasjonalgalleriet, Oslo) er bevisst og myndig komponert. Her er rapporter mellom retninger, vinkler og passasjer, men ingen doktrinær tilpassing av teorier. Alt går opp i en syntese av naturopplevelse, form og farge. Koloritten har fått mer næring og varme, men de kraftige, forsterkede lokalfargene er brukt fritt og temmelig abstrakt. Det er fargens klangverdi og dens plastiske og romlige funksjon som nå trådte klart fram.
Da 2. verdenskrig brøt ut, flyttet R. til Ringebu, der han ble boende i ti år. Fra denne tid fikk landskapsmaleriet den helt avgjørende betydning og Gudbrandsdalens natur og miljø i særdeleshet. Fra 1943 til midten av 70-årene malte han hver sommer i Vågå. En uvanlig sterk følelse for naturen under skiftende forhold vokste fram etter hvert. Men 40-årenes bilder var fremdeles stramme i oppbyggingen. Typiske for tiden er bilder av dalsider og utsyn der plastisiteten er bygd opp av flater malt med bred pensel. Koloristisk er det ingen store sprang og kontraster, de er vàre og finstemte som Varm julidag, Vågå (1949, Nasjonalgalleriet), med bleke blålige, grønnlige og oker toner. Karakteristisk er en blond lysfylt helhetstone, der detaljer som hus og trær inngår i et koloristisk samspill. Etter 1950 skjedde en gradvis forandring i forholdet til motivet. En dypere og friere tolkning kom inn. I stedet for å male store utsyn, rykket R. nær innpå motivet, f.eks. et gårdstun, og forenklet det til noen få, tonende fargeflater. Perspektivet ble mer og mer borte og tegningene ble forenklet, samtidig som fargen fikk større vekt. Omkring 1960 var den blitt mer fritt diktende i forhold til motivet, men han slapp likevel ikke motivet av syne. Han kunne forlate de opprinnelige fargene, husene kunne bli blå hvis det var bruk for det. På denne tid arbeidet han også med fargelitografi. De slutter seg nær til maleriene og viser en rik stofflighet i de enkle fargeflatene I maleriene ble fargen satt på med brede, frie strøk som uttrykker drama og bevegelse. I Sygarden, hundedagsvær, Vågå (1963), synes himmel og jord å rotere. I Veien mot Svare
(1963, Nasjonalgalleriet) er fargen drevet opp til full styrke og de dristige rødfiolette, grønne, blå og oker tonene har et dynamisk forløp. I 60-årene hadde R. flere arbeidsperioder i Italia, noe som gav ham rike impulser og virket frigjørende i arbeidet med fargen som det viktigste uttrykksmiddel. I bilder fra Roma, Venezia og Sicilia har motivet fått en forenklet, skisseaktig utforming, penselsporene er direkte og spontane og gjør fargeflaten levende. Alt er blitt omsatt til farge, den uttrykker stoff, atmosfære, lys, temperatur. Opplevelsen av det intenst varme landskapet i Agrigento (1963) ble gjenskapt med sterke, fulltonende kontraster under en varmblå himmel. Han malte gjerne med tempera på denne tid, den gav fargen stor lyskraft. Det frie grep på motivet og dristigheten i fargebruk kulminerte mot slutten av 60-årene. Etter 1970 viker det dynamiske i R.s bilder for enkelhet og avklaring. De mange retninger i landskapene samordnes og forenkles, strøkene samler seg, selv de største fargekontraster smeltes sammen i en syntese. Han maler ikke lenger foran motivet, men ut fra små skisser og notater. De blir til fortettede og poetiske visjoner av norsk natur og sydlandsk bymiljø. De siste er ofte mollstemte og dype i fargeklangen som Petersplassen (1971, Riksgalleriet) ogSienakveld (1973) med en suggestiv dypblå, mørk rødfiolett og oker fargeklang. Malerisk stoff, farge, form og innhold er her smeltet sammen og uttrykker en sterk indre opplevelse. Bildene fra norsk natur er lettere og lysere, fargen har fått en luftighet som skyldes at de spontane strøk er satt på i tynne akvarellaktige skikt. Arbeidet med akvarell hadde utvilsomt stor betydning for utviklingen av det senere maleri. De siste arbeider fra R.s hånd var små tempera og gouachebilder på papir. De er frie improvisasjoner av abstrakt karakter der fargen har fått sin absolutte egenverdi.