I en periode etter endt utdannelse i Bergen, vevde H. tepper med naturalistiske motiver. De rektangulære flatene bar preg av en behersket og harmonisert fargebruk og solid teknikk. I tråd med en gruppe samtidige tekstilkunstnere i Bergen holdt han seg strengt til flaten uten forsøk på materialeksperimenter. H. fikk fram bevegelse og dybdevirkninger ved å legge inn perspektiviske linjer, som i Pause (1974, Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen), ved overlapping, som i Skyer (1974), eller ved innføring av ett naturalistisk element i en fargeflate, som i Høst (1975). I sistnevnte teppe gir en perspektivisk korrekt trapp nederst i billedfeltet tilskuerne en følelse av å bevege seg innover og nedover i en høstgul, fargemettet landskapsflate. Ved bruk av slike tredimensjonale elementer, brøt H. med et lenge påbudt prinsipp i norsk billedvev. Han understreket hele tiden den tekstile flatekarakter og oppnådde sterke spenninger mellom flate og rom.
I de senere år har H. ønsket å lage tepper som kan henge fritt fra veggen. Dette gjør han ved å løse opp teppeflaten i flere fritthengende deler eller remser, som f.eks. Vann (1981). Med utgangspunkt i fantasifulle faneformer med heraldisk tilsnitt ønsker han å fremheve trådenes fall og tyngde. Dette oppnår han dels ved å la store partier av renningstrådene henge fritt, dels ved å benytte metalltråder og dels ved å knytte muttere o.l. til renningstrådene.
Indiansk kultur med sine særpregede tekstiler og farger har ellers gitt H. inspirasjon til tepper som Høvding (1981) og Mangas (1982).
