H. debuterte med tusjtegninger i Galleri Per, Oslo i 1952. Hans vakre, små kvinneakter vakte oppsikt og begeistring. Det var imidlertid i det abstrakte formspråk han kom til å arbeide, en konkret linjekunst med strenge fargebånd og store flater. Særlig kommer dette til uttrykk i hans collager fra 60-årene, som karakteriseres ved en klar og presis billedmessig organisasjon. Rundt 1970 ble billedspråket mer komplisert, fylt av kraftige knuter og leddformede planter. Hans utstilling i Kunstnernes Hus, Oslo 1974 viste en dramatisk videreføring av disse formene i en egenartet ornamental flatestil med farger i svart, sølv og gull. Formspråket ble stadig mer dramatisk, og de siste bildene fra 1976 var som hentet fra en annen klode, fra en forsteinet verden eller en marerittaktig drøm. Som ved vulkanske utbrudd svevde formene i luften mot en nøytral, gjerne ensfarget bakgrunn. Bildenes motiv var psykiske landskap som gjenspeilte krefter i kunstnerens vanskelige sinn. H. fant aldri ro i sitt maleri, men hans kunst har funnet sin markante plass i etterkrigstidens norske malerkunst.