K. hører med blant de få tekstilkunstnere som skapte den moderne norske tekstilrenessanse i begynnelsen av 1900-tallet. Arkitekt Schirmer vakte sin elevs interesse for den nasjonale tekstilarv, og da han satt i Det Norske Billedvæveris styre, varte det ikke lenge før K. havnet i Frida Hansens atelier på Schirmers anbefaling. Her lærte hun vevteknikk, mønsterkomposisjon og plantefarging og kopierte gamle åklemønstre som Hansen systematisk registrerte. Internasjonal orientering manglet heller ikke i K.s faglige utvikling. Det Norske Billedvæveri deltok nemlig på de fleste større internasjonale kunstindustriutstillinger. Da det Norske Billedvæveri ble nedlagt i 1904, gikk K. over til Husfliden, og i mange år virket hun som tekstilkonsulent for Husflidforeningen for Bergen by og stift. Her utarbeidet hun en rekke mønsterforlegg for alle typer boligtekstil: gardiner, portierer, tepper, møbelstoff, puter og duker, hele spekteret fra de enkle brukstekstiler til de mer ambisiøse billedteppekomposisjoner. Av samtidskritikken ble hun særlig fremholdt som en dyktig broderidesigner. Likevel er det først og fremst for innsatsen som vevkunstner hun i dag huskes. Ved veven arbeidet K. både som mønsterformgiver for Husfliden og som kunsthåndverker i ordets moderne betydning, nemlig den som følger arbeidet gjennom hele prosessen fra idé og materialtilvirkning til ferdig produkt. K. drev sin egen vevstue for unika-produksjon av boligtekstil. En del av gjenstandsreportoaret hadde hun arvet fra Frida Hansen, portierer og gardiner i transparentvev og møbelstoff i gobelinteknikk. Bergensutstillingen i 1910 representerte den første større utfordring for K. som moden tekstilkunstner. Den betød gjennombruddet for den nye nasjonalromantiske tekstillinjen, og K.s kolleksjon for Husflidsforeningen for Bergen by og stift høstet allmenn anerkjennelse. Med et formspråk med klare referanser til moderne svenske vevnader, fremstod K. som en av de ledende norske tekstilkunstnere.
Jubileumsutstillingen i 1914 utgjorde høydepunktet i K.s karriere. I Kristiania Håndverks- og Industriforenings utstillingsvilla hadde hun sammen med Ingeborg Arbo, ansvaret for hele det tekstile utstyr. Særlig møbeltrekket til et kabinettmøblement av Berner/Søgaard tiltrakk seg stor oppmerksomhet. Den delikate koloritt med rosalilla blomster i brune vaser mot turkis bakgrunn var nøye avstemt med bjerketreets myke gultone. Slike raffinerte fargeklanger hang sammen med den sene jugendstilens preferanser og malerbroren Ludvigs koloritt, mer enn med Auberts nasjonale fargesyn som samtidspressen så ofte påviste i K.s arbeider.
K. inntok en mellomstilling i det norske tekstilmiljøet rundt århundreskiftet. Riktignok hadde hun latt sitt formspråk prege av de gamle norske vevnader, men hun var mer internasjonal enn f.eks. kollegene Anette Schirmer og Ingeborg Arbo. Få av K.s arbeider er i dag offentlig tilgjengelig eller bevart. K. engasjerte seg i fagpolitisk virksomhet. Hun var bl.a. mangeårig medlem av Forening for anvendt Kunst, som hennes søster Marie K. hadde stiftet i 1901.
