De tidligste kjente arbeider av H. er en rekke portretter, ofte helfigursportretter, av familiemedlemmer fra tiden omkring 1910. Komposisjon, fargeholdning og utførelse knytter dem til Munch-Karsten-tradisjonen. Portrettene er summariske i formen og freidig malt i kraftige farger, men kunstnerens penselvirtuositet gir stundom bildene et noe overfladisk og mondént preg.
Allerede i studietiden under Chr. Krohg 1910–11 ble H. betraktet som en betydelig begavelse. Ved akademi-elevenes utstilling i 1911 knyttet således Jappe Nilssen de største forventninger til hans videre utvikling og spådde ham en lysende fremtid innen norsk kunst. Kort etter vendte han imidlertid norsk kunstliv ryggen og reiste til Paris. Senere oppholdt han seg i Norge bare i kortere perioder. Han ble gift med den franske maleren Hélène Perdriat, og i sterkere grad enn de fleste nordmenn i Paris ser det ut til at han ble integrert i det franske kunstmiljø. Det var samtidens avantgardistiske kunst H. var opptatt av, og blant norske malere var det karakteristisk nok Per Krohg han opprettholdt en viss kontakt med. De tidligste kjente maleriene etter ankomsten til Paris, helfigurportrettene av Alice Mary Eckbo og Eivind Eckbo fra 1914, røper en kunstner som arbeider i spenningsfeltet mellom orfismen og en mer konstruktiv form for kubisme. I enkelte arbeider fra denne tiden forfølger H. sine orfistiske problemstillinger mot grensen til det nonfigurative, men fra 1915 ser det ut til at en mer konstruktiv arbeidsmåte blir dominerende. De fleste arbeidene er sterkt abstraherte menneskefigur- og stillebenfremstillinger (fortrinnsvis musikkinstrumenter), men det fins også eksempler på nonfigurative komposisjoner. Komposisjonene, som gjerne er konsentrert omkring en aksentuert midtakse, er bygd opp av klart definerte geometriske former, dels monokrome, dels med glidende silketrykklignende fargeoverganger. Enkelte syntetisk kubistiske arbeider, som viser påvirkning fra Picasso, kan dateres til 1916 (Hélène Perdriat lesende Dostojevskij). Unntaksvis erstattes den faste arkitektoniske oppbygging av en mer uoversiktlig, ekspansiv, Picabia-lignende billedstruktur. Fra 1915 og i de nærmest følgende år fins ofte collage-elementer i H.s arbeider, som avisutklipp, sølvpapir, trebiter, fyrstikkesker og andre objekter.
I oktober 1919 presenterte H. et tverrsnitt av sin produksjon fra de siste 7–8 år i Tivolis utstillingsbygning i Kristiania. Det var til dels bilder i meget store formater. Utstillingen fikk neppe noen betydning for norske kunstforhold. I Paris hadde imidlertid H. på denne tiden i noen grad begynt å gjøre seg bemerket innen avantgardistenes rekker. Han hadde sluttet vennskap med Fernand Léger og var kommet inn i kretsen rundt Léonce Rosenberg og hans galleri L'Effort Moderne. H. var tilsluttet La Section d'Or, som ble reorganisert etter 1. verdenskrig. Han deltok på sammenslutningens utstilling i Galerie la Boëtie i Paris i mars 1920 og de påfølgende utstillinger i Nederland og Belgia. I årene 1920–25 var H. fast utstiller på Salon des Indépendants, og han oppnådde anerkjennende omtaler fra Amedée Ozenfant, Maurice Raynal og Theo van Doesburg. H.s formspråk omkring 1920 er nær beslektet med Légers samtidige maleri (maskinell kubisme). Gjenkjennelige og abstrakte billedelementer settes opp mot hverandre. Mot en bakgrunn av avbalanserte horisontaler og vertikaler fortetter komposisjonene seg ofte til en dynamisk knute av sylinder- og rørfragmenter, trappe- og balustrademotiver, stundom også løsrevne, utstansede bokstaver. Til forskjell fra Légers samtidige maleri er de enkelte, presist definerte fargefeltene monokrome, og selv tredimensjonale billedstrukturer knyttes dermed strengt til flaten. Koloritten er redusert til det elementære med gjennomført bruk av heftig kontrasterende signalfarger. I tilgjengelige utstillingskataloger fra 20-årene fins ingen titler på H.s bilder, bare den nøytrale betegnelsen Peinture. Fra første halvdel av 20-årene utviklet H. sitt maleri i plankubistisk retning, øyensynlig influert av Albert Gleizes' estetiske doktriner (roterende plan). Denne omlegging av uttrykksformen må trolig ses i sammenheng med at H. mer og mer orienterte sin produksjon mot anvendt kunst. Etter deltagelsen på utstillingen L'Art d'Aujourd'hui i 1925 har det ikke latt seg påvise at han stilte ut. Koloritten dempes, og bildene får etter hvert et mer ornamentalt preg. I Paris arbeidet H. med plakater og scenografiske prosjekter, og han leverte mønsterutkast til tekstil- og tapetindustrien. Den art deco-pregede utsmykkingen av Sjøfartsbygningen i Kristiania. (oppdragsgiver var Eivind Eckbo) ble påbegynt i 1923, og fargesetning av eksteriøret i St. Anna-passage i København ble utført i 1936–37. Fra 1928 stammer en serie store malerier med stiliserte menneskefigurer tenkt som dekorasjon for en dansesal. Omkring 1930 ble H. mer og mer isolert i det franske kunstmiljø. Han tok leilighetsarbeide som filmskuespiller (Les rondes des heures og Cendrillon de Paris). Sterkt plaget av sykdom ble han sommeren 1937 transportert hjem til Norge hvor han døde kort etter.
