maler

Thorvald Erichsen

Faktaboks

Født
18. juli 1868
Fødested
Trondheim
Død
23. desember 1939
Dødssted
Oslo

Gudrun i hengekøyen, 1916. Nasjonalmuseet,

. fri

Skogsinteriør. Nasjonalmuseet,

. fri

Fra Kviteseid i Telemark, 1900. Nasjonalmuseet,

. fri

Vinter, 1901. Nasjonalmuseet,

. fri

Naken mann og to kvinner, 1903. Nasjonalmuseet,

. fri

Etter artium i 1886 begynte E. å studere jus, selv om han på dette tidspunkt drømte om å bli pianist. Etter et par år avbrøt han også studiene, men nå for å bli maler, og han begynte på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Bergsliens skole. Høsten 1889 så han sannsynligvis fransk kunst under en København-reise. Sommeren 1890 malte han sammen med Halfdan Egedius noen Werenskiold-påvirkede landskaper med motiver fra Krøderen. Høsten 1891 mottok han korrektur i aktmaleri hos Werenskiold og E. Peterssen. Her møtte han bl.a. Oluf Wold-Torne, som han senere kom i nær kontakt med på Zahrtmanns malerskole. Vennskapet ble av stor betydning for begge, selv om deres kunstneriske siktemål kan ha vært mer ulike enn vanlig antatt.

E. reiste mye hele sitt liv og ble tidlig kjent med verdenskunsten. I 1890-årene ble de stilsøkende og symbolistiske strømningene viktige inspirasjonskilder. Puvis de Chavannes og Paul Gauguins kunst kan ha influert direkte på uttrykksformen, og inntrykk ble ellers formidlet gjennom Johan Rohde og Gad Frederik Clement.

Verdien av Zahrtmanns undervisning skal heller ikke underkjennes, selv om E. kunstnerisk og temperamentsmessig stod læreren fjernt. Etter hvert ble han likevel fascinert av ham, idet Zahrtmann selv beundret eldre kunst og oppfordret elevene til galleri-studier. Men Zahrtmann gikk imidlertid imot all form for uselvstendig etterligning.

Av E.s tidlige arbeider kan nevnes det mørkstemte, men trolig også ettermørknede Landskap (Lillehammer Bys malerisamling) fra 1894, hvor silhuettevirkning og asketisk fargeholdning uttrykker en tidstypisk landskapstolkning. Portrettet av Lalla Hvalstad fra 1897 (Nasjonalgalleriet, Oslo) preges også av tidstypisk linje-rytme og flate-stil. Men i den noe harde fargebruken anes ansatser mot en personligere, dekorativt betinget kolorisme.

Særlig under Italia-reisene ble E. gjennom lysvirkningene inspirert til en rikere fargeholdning, samtidig som kjennskapet til impresjonismen, særlig formidlet gjennom Theodor Philipsen, også kan ha spilt inn. Dessuten hadde Zahrtmann stadig lagt vekt på å fremelske en personlig koloritt med både uttrykksbærende og romlig atmosfæriske kvaliteter. I noen Italia-landskaper fra omkring århundreskiftet finnes ansatser til en klar, nesten emaljeaktig fargeholdning.

Likevel var det i et norsk landskap, Fra Kviteseid. Telemark (Nasjonalgalleriet), at E. i 1900 helt tok de nye virkemidlene i bruk. Nyromantikken var dermed definitivt forlatt, og bildet danner innledningen til norsk kunst i vårt århundre.

Som hos Cézanne beskrives landskapsformasjonene ved å samle detaljene i større volumer, mens den livlige rytmikken og den koloristiske disposisjonen peker mot innflytelse fra impresjonismen. Formgivningen, særlig i himmelen og fjellene, er dessuten preget av Zahrtmanns undervisning. Men først og sist vitner bildet om selvstendighet og inspirasjon fra hjemlandets natur og lysvirkninger.

I de påfølgende årene viderefulgte E. erfaringene som han vant i dette maleriet. I Skoginteriør (Nasjonalgalleriet, fra 1904) og Vinter (Nasjonalgalleriet, 1905) brukes virkemidlene i rike, men mindre storslåtte landskaper. I Interiør med Wold Torne og frue (Nasjonalgalleriet, 1904) vender kunstneren derimot for et øyeblikk tilbake til valør-effekter samtidig som motlysforholdene undersøkes i et dansk-inspirert motiv.

Lysbrytninger og koloristisk volum-beskrivelse danner utgangspunktet i de større figurmotivene Gul gutt (Rasmus Meyers Samlinger, Bergen) og Naken mann og to kvinner (Nasjonalgalleriet) fra 1903 og Unge menn omkring en gud (Lillehammer Bys malerisamling, 1906). Arbeidene eier neppe noe bevisst litterært innhold, men har en dramatisk, nesten hemmelighetsfull kraft. Utgangspunktet har trolig vært Zahrtmanns oppfordring om å lage store figurkomposisjoner, men bildene vitner også om E.s undersøkelser av fargenes bæreevne, i en motivtype som egentlig ikke lå for ham.

I haven (Rasmus Meyers Samlinger, 1903) viser igjen impresjonismens innflytelse, i første rekke fra Pierre Bonnard. I noen mindre malerier fra før 1910 synes det som om gjenstandsbeskrivelsen helt er i ferd med å komme i bakgrunnen til fordel for et koloristisk uttrykk for skiftende lysvirkninger. De første "billedserier" tilkommer i perioden 1907-10, mens kunstneren om vinteren bodde i Vestre Gausdal. Her tolkes lyset i nærmest blålige vinterlandskaper.

Etter 1910 anes en stigende uro i uttrykket, noe som kan skyldes spenninger i kunstnerens sinn. I 1915 gjennomgikk han en nervekrise, men fra 1916 er denne tydeligvis overvunnet, og hans kunst synes igjen roligere, f.eks. i de stadig gjentatte motivene fra Holmsbu hvor han ofte oppholdt seg om sommeren. Fra nå av var det fremfor alt Lillehammernaturen som ble gjort til gjenstand for skildringene. I denne byen bodde han i lengre perioder, og billedseriene herfra skildrer stadig utsikten fra Breiseth Hotell. Men en tilsvarende immateriell karakter finnes også i intime bilder fra vindusposter og blomsteroppsatser.

Utover i 1920- og 30-årene merkes ingen større skiftninger i uttrykksformen. Så sent som 1915 kan valørvirkninger stundom komme til anvendelse, men ellers dyrkes lys- og farge-intensiteten med stadig økende virtuositet. Dette går likevel ikke på bekostning av friskheten. Stadig ligger en inderlig naturopplevelse til grunn, og om maleriene ble utført på kort tid og i et formspråk som nesten oppløses, så er de sjelden løse i virkning. En artistisk intuisjon kommer gjerne fram, men også et klart intellekt. E. har imidlertid aldri uttrykt seg skriftlig om sin kunst.

Etter en modningsperiode i 1890-årene fremstod E. som en av fornyerne i vår kunst. Han bygde på impresjonismens erfaringer, men ble samtidig viderefører av tradisjoner i vårt landskapsmaleri, samtidig som han ble et bindeledd til generasjonen som omkring 1910 framsto som Matisses elever. Blant hans malerier hører noen av de betydeligste innslag i vår kunst fra første del av vårt århundre.

E. kunne la penslene ligge i lengre perioder mellom hvert bilde. Han hadde vansker med å slå seg til ro, men bortsett fra de stadige reiser synes hans liv å ha vært fattig på ytre hendelser.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg