dekorativ kunstner, illustratør og maler

Thorolf Holmboe

Faktaboks

Født
10. mai 1866
Fødested
gården Gløsen i Vefsn, Nordland
Død
7. mars 1935
Dødssted
Oslo

Utsikt over Akerselven, 1903. Nasjonalmuseet,

. fri

Kirkegård i Lofoten, 1900. Nasjonalmuseet,

. fri

Skjærgårdsfuru i måneskinn, 1902. Nasjonalmuseet,

. fri

Der skreg en fugl, 1894. Nasjonalmuseet,

. fri

H. tilbrakte sine første 8 år på Alsenøya, Nordland og deretter 2 år på Alstahaug. H. ble sterkt preget av den storslagne natur i Helgeland og de historier han i barndommen hørte om dramatiske hendelser på havet, fortellinger om draugen og annet skrømt. Da familien flyttet til Tromsø, fikk H. sin første undervisning i akvarellmaling. Faren var stifter av Tromsø Kunstforening. Han oppmuntret H. til å bli kunstner, men først tok H. artium, arbeidet som huslærer i Kristiania og gikk på krigsskolen, der han ble reserveoffiser 1886 og kaptein 1897. H. viser i sine barnetegninger en usedvanlig evne til hurtig å tilegne seg tekniske ferdigheter. Grunnlaget for H.s kunst var det han lærte hos Carl W. Barth og Hans Gude. Han var Gudes siste norske elev i Berlin. Svartisen sett fra Træna (1887 privat eie) viser i forgrunnen et svaberg der måker og skarv spankulerer, i mellomgrunnen lett opprørt hav og i bakgrunnen taggete fjellformasjoner. Motivet og tilretteleggingen finner man igjen i H.s senere fremstillinger av Nord-Norge, enten naturalistisk malt eller stilisert når det ble anvendt til dekorative formål. Vinteren 1889–90 var H. i 6 md. i Paris og fikk der se japanske tresnitt, de engelske Prerafaelittene og de franske Nabiskunstnernes malerier. Hans interesse for kunsthåndverk ble også vakt. I hans mønstertegninger, akvareller og illustrasjoner kom stiltrekk fra de nevnte retninger til å gjøre seg gjeldende. I oljemaleriene gjorde innflytelse fra Edvard Munch, Jean Charles Cazin og Puvis de Chavannes seg sterkt gjeldende i 1890-årene ved siden av lærdommen fra Gude. Hans kunst ble influert av så mange forskjellige stilimpulser at produksjonen som helhet fikk et lite enhetlig og noe upersonlig preg. En vellykket syntese av naturalisme og dekorativ stilisering er Der skreg en fugl (akvarell, 1894 Nasjonalgalleriet, Oslo), med gråblå himmel og en skarv som løfter seg opp av sjøen. Motivet er innrammet av en stilisert fugl som brer vingene rundt bildet. Innfelt i dette er Vilhelm Krags dikt som bildet har fått sin tittel fra. De fleste av H.s malerier fra 1890-tallet er mørkstemte og plasserer ham innen gruppen av nyromantikere. Typiske arbeider er Russerkirkegård (første versjon 1896, privat eie, flere senere versjoner), der et svart kors med en skarv på står mot et ødslig nord-norsk landskap i blått og Skjærgårdsfuru (1895 privat eie), malt på Risøy i Troms, med forblåste furuer i silhuett mot et månebelyst, blikkstille hav. H. malte en rekke gjentagelser og varianter av disse motivene, bl.a. Kirkegård i Lofoten (1900, Nasjonalgalleriet) og Skjærgårdsfuru (1902, Nasjonalgalleriet) malt på Särö i Sverige. Bildene er beslektet med Hamsuns naturskildringer. H. har også malt nattstemninger med hvite herregårder under mørke trekroner som speiler seg i stille vann og hvor solens siste stråler reflekteres i vinduene, eks. Sommeraften (1901). Denne motivkrets synes å være sprunget ut av kjennskap til Kitty Kiellands stemningslandskaper fra 1880- og 90-årene. Muligens inspirert av den kontakt H. hadde med Carl Larsson i 1890-årene, malte han etter 1895 ofte sitt eget hjem i Olav Kyrres gt. 11, Oslo.

Etter århundreskiftet kom H. i kontakt med Zahrtmanns skole og utstilte flere ganger sammen med hans elever, uten selv å være elev. H. orienterte seg mot en bredpenslet realisme. Dette vises i en serie bilder med motiver hentet fra Oslo østkant. H. var opptatt av de maleriske virkningene i skitten røyk, grågule murpussede fasader, grumsete elvevann og mursteinsrøde fabrikker. Det var eksteriørene H. skildret og ikke menneskene som levde der. Hovedverker innen gruppen er Fra det gamle Kristiania (1902, Statens Museum for Kunst, København) og Utsikt over Akerselva (1903, Nasjonalgalleriet). Lignende bilder malte H. i Hamburg og Berlin i 1909. I 1908 deltok H. i en jaktekspedisjon til Spitsbergen og Hopen hvor han malte fangst og dyreliv. Særlig populære ble bildene av isbjørner som seiler på isflak. Fra 1910 mottok H. impulser fra impresjonismen. Formen ble summarisk og tingene mistet sitt individuelle særpreg og ble oppløste fargemasser, særlig i hans stilleben og parklandskaper. I denne perioden fikk akvarellene en forsiktig og søtladen koloritt og var ofte gjentagelser av tidligere motiver.

Trass i stor popularitet var det vanskelig for H. å selge malerier i Norge før 1. verdenskrig, men arbeidet med illustrasjoner og dekorasjonsoppdrag sikret ham et økonomisk grunnlag. I perioden 1900–15 gjorde han gjentatte forsøk på å etablere seg som maler i utlandet. Størst suksess oppnådde han med realistiske marinemalerier på utstillinger i Antwerpen 1903 og 1904, et stort diorama for den norske paviljong på sportsutstillingen i Berlin 1907 og på sin utstilling av ishavsmotiver i Berlin 1909. Også utstillingene i Stockholm (1904) og København (1915) gav H. anerkjennelse. De gode krigskonjunkturene 1914-18 førte til stor etterspørsel på kunst, og H. utnyttet dette maksimalt ved å oppgi all annen virksomhet og produsere en anselig mengde malerier i tiden fram til 1920. Motivene var bade- og sjøliv, stilleben, hageinteriører og impresjonistiske landskaper, foruten gjentagelser av motiver fra 1890-tallet. H. behersket ikke fullt ut den rike palett han hadde tatt i bruk. Maleriene fra denne perioden fikk gjennomgående dårlig kritikk og har til dels skadet hans ettermæle. Fra ca. 1920 forsøkte H. å stramme opp komposisjonen og gjennomarbeide fargen bedre. Gammel bro i Romsdalen (1927 privat eie) har monumentalitet og en velavveid fargebruk i rustrødt, blått og grønt. I 12 tegninger til Henrik Ibsens dikt Paa Akershus (1925, Oslo kommunes kunstsamlinger) og i malerier over samme tema griper H. tilbake til nyromantikken.

Mellom 1890 og 1915 var H. en flittig tegner av dekorasjonsutkast til bokbind, sølvvarer, porselen, tekstiler, plakater, frimerker, firmamerker, ex libris, vignetter og omslag til bøker og tidsskrifter foruten illustrasjonsarbeider. Som illustratør var H. engasjert i flere bokprosjekter som er blitt stående som hovedverker i norsk bokproduksjon hva gjelder utstyr og innbindning. H.s første oppgave var en gjennomillustrert utgave av Peter Dass Nordlands Trompet. Tegningene ble til under en reise til Helgeland sommeren 1891 (originaltegningene tilhører Aschehougs forlag). H. veksler mellom naturalisme og forsiktig stilisering. Norske Digte (utført 1892, utkommet 1893) betegnet noe nytt i norsk bokkunst ved at tekstene var utstyrt med stiliserte, dekorative rammer tilpasset det grafiske bilde diktene dannet på sidene. Sjøfugl (1896) er en praktbok der H. også stod for teksten. Tekstene er velklingende ordmaleri i nyromantisk ånd. Illustrasjonene veksler mellom abstraksjoner av tang, blåskjell, maneter og sjøfugl i jugendstil og tegninger i bløt blyant av ærfugler, skarv, månebelyste havflater og takkede fjellformasjoner. Motiver fra denne boken benyttet H. i senere dekorasjonsutkast. H. var den første som tok det alminnelige bokbind i shirting opp til kunstnerisk behandling. Fra 1895 samarbeidet han med Hans M. Refsum. For Aschehougs forlag tegnet han et blått standardbind med gulltrykk (1900). En gjennomført flatestil der det perspektiviske rom er oppløst finner vi i de raffinerte bindene for Sjøfugl (1896) og Andreas Aubert: Det nye Norges malerkunst (2. utg. 1908), og i flere adressemapper utført som lærmosaikk av firmaet H.M. Refsum. H. har utført et stort antall tekstilmønstre. De tidligste mønstrene er stiliserte blåklokker, tang og reker. Flere av hans malte motiver er også utført som billedtepper. Det mest kjente billedteppe er Tre prinsesser (1893) i en konsekvent flatestil. H. tegnet også utkast til brukstepper, bl.a. et teppe med måker for Jeppesen og Børresen teppefabrikk, Svelvik. Måkemotivet ble i 1981 tatt opp av moteskapere og brukt til kåper som ble en stor slager. Blant H.s mange ex libris kan nevnes et for Henrik Grosch (1900), og et for Kunstindustrimuseet i Oslo (1900).

H.s hovedinnsats i norsk kunstindustri ligger i de arbeider han i tiden 1906–25 utførte for Porsgrunds Porselænsfabrik. I alt 111 dekorasjonsutkast er kjent (alle i fabrikkens eie). I 1898 utskrev Den norske håndverk- og industriforening en konkurranse om utkast til et porselensservise. H. vant konkurransen i 1899 med 12 tegninger til et servise under mottoet Blaaklokker. I Kunstindustrimuseet i Oslo fins Porsgrund-tallerkner med dette motiv fra 1906. H.s dekorer tar utgangspunkt i norsk flora og fauna og norske landskaper slik vi finner dem utformet i hans bokillustrasjoner og tegninger. På et tidspunkt da han forlengst hadde forlatt den dekorative stilisering i sine malerier, arbeidet han videre med dette i den dekorative kunsten. Impulser fra hans 1900-talls maleri kommer til uttrykk i dekorer med isbjørnmotiver fra 1909 og senere også i utkast med apekatter, elefanter, sebraer og kakaduer ca. 1915–20. H. tok som regel opp norske motiver, men forsøkte aldri som Gerhard Munthe og Oluf Wold-Torne å finne et norsk stiluttrykk bygd på eldre folkelig dekorasjonskunst. Dekorene for Porsgrunds Porselænsfabrik er utført i underglasurteknikk. H. hadde ingen interesse for den dekorerte gjenstandens materiale eller utforming, og hans dekorer er ikke utført med tanke på gjenstandenes former. For David-Andersen tegnet H. i tiden 1905–14 sølv- og emaljearbeider, bl.a. et større antall emaljearbeider for firmaets avdeling på Jubileumsutstillingen i 1914, Kristiania. Han har også tegnet arbeider i sølv og lamper i vindusemalje i Louis Tiffany-stil for firmaet Thune. H. arbeidet også med større dekorative oppgaver. Ca. 1900 malte han sin egen spisestue med fuglemotiver (senere fjernet). Han malte også dekorative malerier med dyremotiver til jaktutstillingen i Wien (1909), en veggdekorasjon med elger i glissen furuskog for festivitetslokalet på Eidsvoll (1914) og 4 veggpaneler med rousseausk jungelromantikk i frie farger og brede penselstrøk for Kronprinsen restaurant i Stavern (1917, brent).

H. var respektert og hadde venner innen alle samtidens kunstnergrupperinger. Av nordiske kunstnere H. stod i nær kontakt med kan nevnes Carl Larsson, Bruno Liljefors, Prins Eugen, og gjennom svogeren Jappe Nilssen ble han tidlig en venn av Edvard Munch. Av yngre samtidige norske kunstnere har han hatt betydning for Nikolai Astrup.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg