S. begynte som grafiker og konsentrerte seg om metallgrafikk. Blant hans tidligste arbeider fins noen landskaper i en halvabstrakt form, men hans dominerende motiv er mennesket, både innen grafikken og senere i skulpturen. Bortsett fra bl.a. et frontalvendt selvportrett fra tidlig i 70-åra, med visse ekspressive trekk, setter S. som regel menneskeskikkelsen inn i en idépreget sammenheng. Et eksempel er Gutten og tilbudene, der en enslig skikkelse møter klassesamfunnets utfordringer i form av en rekke oppadvendte stiger. Et sosialkritisk perspektiv ligger også til grunn for Folklore, med et dansende nakent par foran et sterilt høyblokkmiljø. S. kan også være selvironisk, som i det lille trykket Forum Thoranum, der hans eget portrett er plassert inn i det klassiske ruinmiljøet. I formspråket her står han i gjeld til Arne Bendik Sjur, mens han i de større grafiske arbeider er mer summarisk og ekspresjonistisk.
Fra midten av 70-årene har S. arbeidet med skulptur. Han kan også her best betegnes som ekspresjonist, selv om formspråket varierer fra det figurativt modellerte til det sterkt abstraherte og stiliserte. Til den første kategori hører Vår (bronse 1976), en ekstatisk, bakoverbøyd mannsskikkelse, og Tilstanden (bronse 1977), som viser en fortvilet, sittende kvinnefigur. Denne tradisjonelle skulpturformen fortoner seg imidlertid som en parentes i S.' produksjon. Hans store arbeid i stål, Higen (1978), knytter an til de tidligere metallskulpturenes stiliserte formspråk. Den slanke langstrakte formen bygger på menneskefiguren, men som et fritt bearbeidet utgangspunkt. S.' store separatutstilling i Kunstnerforbundet 1979 ble et gjennombrudd. Her viste han bl.a. Cellen (innkjøpt Nasjonalgalleriet, Oslo 1984) og Frihetens øyeblikk, der en dramatisk-ekspressiv figurfremstilling i sink og tinn ble koblet sammen med strenge "innhegninger" i stål. Det gav begge arbeider en suggestiv kontrastvirkning, som formalt blir en skulpturell parallell til den engelske maleren Francis Bacons kombinasjoner av angstridde skikkelser i stengende avlukker. Med disse arbeidene deltok S. samme år også på den nordiske skulpturutstillingen i Middelheimparken ved Antwerpen. Han ble dessuten invitert til å delta på Skulptur underveis (1980–81), som var oppsummering av de nye skulpturelle formene som var oppstått på 70-tallet. S. viste Ørken, en dramatisk deformert skikkelse i sink og tinn løpende i sirkel på en stålplatting inndelt i rutemønster. Denne bevegelses-dramatikken har S. siden bearbeidet gjennom en rekke skulpturer. Tidsbilde (stål og pleksiglass 1981) fremstiller en skikkelse i drastisk utbrudd fra en stengende stålramme. Frigjøringsforsøket hemmes av en plasthinne over den hektisk pulserende silhuettformen i stål. Materialene er spenningsfylt samordnet og gir en intens helhetsvirkning. Samme virkemidler har S. også brukt i et senere installasjons-prosjekt, hvor de futuristiske trekk fra Tidsbilde blir enda sterkere poengtert gjennom repetisjonseffekten. S.' arbeider gir klare assosiasjoner til samfunnsmessige og sosiale forhold, men deres fremste kjennetegn er likevel den energiladde karakteren som kommer til uttrykk gjennom form- og materialbehandling.
